Jada, alle som frekventerer denne sida har fått med seg at Joar Leifseth Ulsom er min hundekjørerhelt. Jeg sansa hans energi under Yukon Quest 2012 – jeg hadde ikke møtt kroppen, men witchy-bitchy trenger ikke fysiske møter for å fange essensen. Sånn er’e bare.
Joar og de firbeinte heltene har nok en gang gjort en suveren jobb i Alaska og det er bare å gi seg over. Etter årets Yukon Quest, med brutt løp, skader og i overkant bratte bakker, var han litt flat i energiene. Jeg sansa det veldig og fortalte han det. Han måtte bare finne tilbake til sin egen “grounding”.
And he did!
Årets Iditarod har vært krevende. Temperaturene har vært grisekalde og elvekjøringa langt som et vondt år.
– Det har vært et tyngre løp enn vi trudde, forteller Joar meg på Skype i kveld. Elvekjøringa var kald og sporet var ganske løst.
– Det var helsikes kaldt, det føltes kaldere enn på Yukon Quest, sier Joar. Det var det kaldeste jeg har opplevd i hele mitt liv. Hundene klarte seg bra, men jeg følte meg av og til som jeg var naken, selv om jeg jeg hadde det beste av klær. På det verste tok jeg på meg fjellduken, og bare armer og beina stakk ut av den. Jeg fatter ikke hvordan noen av de andre kjørerne overlevde der ute, i dongeri og hockey-trøyer under parkasen, sier Joar.
– Jeg og Jeff King kjørte med Canelana-ull, flere la merke til det og spurte hvor de kunne få tak i det.
Joar kjørte ikke med et “toppa” spann. Flere av de beste hundene i mini-kennelen hans i Willow var ute med skader etter Yukon Quest, som Hunter, Sokk og Benny.
– For å kunne konkurrere heilt i toppen må æ ha de rette hundan i spannet, sier rana-væringen. Og Alex, en av de særdeles unge og lovende leder’ne, var den første han måtte sette ut.
Men når noen hunder forsvinner er det nye som tar ansvar, det nevnte vi også ad. Sigrid og Finnmarksløpet. For Joars del var det Missy og Ambler, 2,5 år, og helt ferske på langløp i år, naturlig nok. – De var kjæmpego’e, og Missy gikk som leder store deler av løpet.
– Det var interessant å se hva reporterne skrev før løpet, sier Joar videre. Ray Redington jr. og Jeff King brøt YQ, det var aldri noe spørsmål om de ville klare Iditarod, men jeg ble ikke nevnt.
Yupp, sånn er’e bare. Når “The norskies” napper med seg dollarpremier, år etter år, er ikke entusiasmen like heftig lenger. Det har vi sansa. Dessuten var Joe Runyan ikke skribent i år, han var dypt savnet. Seb Schnuelle er langt fra så positiv til de norske kjørene som den gamle Iditarod-champen Runyan er. Han er rett og slett litt “snipsat i næbbet”.
Joar hadde en ganske langvarig fight med “The King” opp trail. – Vi hadde 24-timer’n sammen, sier Joar, og det var bare hyggelig. Men da vi kom til Shaktoolik kom det ikke et pip fra Jeff. På Koyuk prøvde han å overtale meg til å hvile mer så vi kunne kjøre sammen, men jeg gikk ikke på den. Og ut fra Elim ville jeg være før han kom dit, han kan konkurrere med en gråstein, men hvis jeg var borte håpa jeg han ville gi opp litt.
Når det gjelder Thomas Wærner og hans oppakning, den har vi vist bilder av, så må Joar flire litt.
– Det eneste han ikke hadde med seg i sleden var oppvaskmaskin, fleiper han. Men når man er førstegangskjører så må man sikkert ha med seg masse av ting & tang for å føle seg trygg.
Joar kjørte en stund med trailer’n fra OT-sleden. – Ja, fra Nenana til Galena hadde jeg med trailer’n, sier han. Men jeg hadde bare utstyr i den, når jeg hviler hunder liker jeg å ha dem i sleden, da har jeg mer kontroll.
– Sivo og Britt (dronningene i Team Joar) fikk sitte litt i sleden, men ikke så lenge, påstår Norges beste ld-kjører.
Hva er det egentlig å gjøre med Dallas & The Seaveys?
– Vi driver vel i to forskjellige verdener, sier Joar. Dallas fortalte meg i 2013 at han hadde 10 handlere og 100 åringer hjemme.
Selv har my hero 22 hunder i løpstrening. Pluss Mille, da. Og energier i pluss. Neste gang, mister. Med Hunter & co tilbake. De får bare grøsse der borte.
PS. Må ta med denne meldinga fra Petter Swift til Joar:
Supert, Joar, gratulerer! Vi har flere unge på Røros som har deg som et stort forbilde. Mange talenter som er på det nivået som du var da vi satt og drakk kaffe etter fjøsstell og diskuterte og planla trening og løp.
Du er også et forbilde for etablerte kjørere. Du har en unik evne til å lese og bygge opp tillit til dine hunder. Det er det langdistanse handler om – ikke penger, utstyr og media.
De råeste av de råe – foto: Mille Porsild
Joar, Missy & Britt – foto: Mille Porsild
Foto: Mille Porsild
