Jeg har ikke snakka med han etter løpet. Det skal jeg selvsagt gjøre. Men you know witchy-bitchy – det er mye som sanses. Til tross for travel tilværelse up trail Finnmarksløpet syn’s jeg at Torpa-turbo’n var bittelitt i overmodig fart tidlig i løpet, ubevisst eller ikke. Inn til Huslia og deromkring.

Jeg fikk litt deja vu på Robert i fjor. Der har gutta et super-express-tog av et spann, så da er utfordringen å forvalte det i 160-ish mil (nei – det er ikke 180!) For Robert var det ikke så lett å kladde sammen en god unnskyldning, og sjøl har han erkjent sin Bruce Willis-tilnærming til midtdelen av løpet. Die hard, liksom.

Thomas var rookie, og det er langt mer undervurdert enn hva realitetene har å by på. Det er ikke bare å reise til Alaska og trenge seg inn blant de store gutta. For Iditarod lever sitt eget liv, om man er aldri så mye vinner av Finnmarksløpet.

Jeg gleder meg til å høre mer om Thomas sin opplevelse av The Last Great Race on Earth. For jeg trur det handler om han og ikke om spannet. Erfaring, erfaring, erfaring, erfaring……

Men Rookie of the year rodde Thomas Wærner i land – etter en solid opphenting fra Shaktoolik til Nome. Det kan du bare være mega-stolt av. Nærmeste konkurrent, Jason Campeau, kjørte Jake Berkowitz-hunder, og ble nr. 7 på Yukon Quest.

Grattis fra Bybrua!

                   Vel fortjent, mister – Foto: Jon Flaa

Bildet øverst er også signert Jon Flaa