Jeg må åpne ballet med å erkjenne at bladet Hundekjøring er av høydepunktene i tilværelsen. Monica Celius & co gjør en fantastisk jobb. Flotte artikler, vakre bilder, artig småstoff (Jens Petter, you rock!) og god bredde. Jeg leser for det meste 100% av hver utgave. Og etter x antall år har jeg enda tilgode å tenke; Jøss, hva er dette?

Fram til nr. 3 i 2013. Her butter det litt. Turid Rugaas. 10 sider med dama i fri dressur. For det er det. Jeg har ikke mange “guruer” verken i livet eller i hundekjørerlivet mitt. Guruer resonnerer ikke så ofte hos meg. Jeg har mine kilder. Etter 37 år som hundeeier, har man vært innom alt fra Geir Nordenstam via Terje Østlie til Hilde Askildt & co.

Min bakgrunn er brukshund/redningshund. Hundekjøring kom sent i livet og har vært primært i turmodus. Men uansett bakgrunn og mål med hundene, så er det viktig at livet med hund er håndterbart. Ikke bare for oss hundeeiere, men minst like viktig er det at omgivelsene kan leve med vårt hundehold.

Jeg aner ikke hva Turid Rugaas har stått for tidligere i livet. Terje Østlie og Hilde Askildt har for meg vært mye viktigere enn Rugaas, Anders Hallgren og diverse. Smak og behag, der som ellers.

Mitt første møte med Terje, da jeg var på ca. B-nivå (NRH)med min andre schæfer; - Er du like dau i senga som du er på midtlinja? smalt det fra daværende leder av hundetjenesten i NATO’s Nordkommando på Kolsås under en runderingsøvelse. Jeg lover at jeg skjerpa meg betraketlig til neste trening på furumoene ved Heistadmo’n. En heftig pedagogisk tilnærming!

Jeg har mine pokaler fra brukshundkonkurranser og godkjenning av redningshund i NRH. Så er det sagt.

Men jeg stusser mer enn vanlig når reportasjen kan fortelle at Rugaas’ schæfer McKenzie bare må hoppe litt på de besøkende reporterne. Og at hun aldri kan bruke ordet “nei” fordi det skaper stress hos hunden. - Jeg har klart å avbryte alle jaktsituasjoner ved å lage lyd og snu, hevder guruen. Vel, det hender at han ikke kommer etter meg med en gang, at han må jakte litt, men det er ikke så lange biten.

Ja vel. I tillegg er dama rimelig kategorisk i sin omtale av feks. Cesar Millan. – Det er ikke så mye at han er er tøffere, han er bare veldig mye dummere, påstår Rugaas.

Da er det vel egentlig case closed for min del. Man kan gjerne være uenig i  metoder. Selvsagt kan man det. Men å kalle utøvere med ulik tilnærming til hundeatferd dum? Det blir i overkant. For meg.

Og hva kan egentlig Turid Rugaas bidra med til hunderkjørerfolket der hun sjokker rundt i hagen med en teddy i tivolistørrelse og anfører at hundene har godt av nesebruk? I min tid i brukshundmiljøet bestod spor- og feltgjenstander av lær-, tre-, og metallbiter på max 2 cm størrelse. Teddybjørner kan hundene ta på overvær fra hundre meter. Nok om det.

Point is; guruer er ikke alltid til nytte og noen trender kan man fint stå over. Denne står jeg over.

Bildet av Terje Østlie har jeg fått låne fra hans hjemmeside, bildet av Cesar Millan har jeg rappa fra www.dogster.com, og bildet av Turid Rugaas med Teddy har jeg knipsa fra reportasjen i Hundekjøring.