Vi hadde hørt ryktene – Birgitte Næss Wærner hadde kjørt forbi Ole Sigleif Johansen nokså tidlig på etappen fra Halden.  Dermed seilte hun inn på Dokkfløy som nummer tre, nesten uten å greie å stoppe spannet.

De var etterhvert kommet opp i marsjfart, og Birgitte var godt fornøyd. Spannet hun kjører er A-spannet, og Birgitte forklarer at det ofte tar litt tid før hundene “våkner”. Inn på sjekkpunkt var det imidlertid blitt fart i sakene.
– De gidder ikke gå og legge seg engang nå, sa Birgitte fornøyd. Godt humør på hundene, og trøtt, men smilende kjører. Etter hundestellet ble det bålfyring med de andre , og en velfortjent time out for Birgitte også.

– Tungt! Det mente Elisabeth Edland etter andreetappen. Hun var inne som nummer 15, og hadde jobbet litt på dette strekket. Selv oppe på fjellet var det nok plussgrader, og tung, våt snø. Litt å jobbe med for et åttespann. Da vi snakket med kjørerne på Dokkfløy, var det tydelig at det begynte å bli noen timer på meiene, og at hodet var klart for litt hvile.

Marit Beate Kasin hadde store planer om å komme seg i halmen sammen med spannet, men akkurat soving, det regnet hun ikke med at det ville bli.
– Nå skal jeg legge meg ned og hvile og bare være, sa Marit, som kom inn som nummer ni, trøtt, men alt i alt fornøyd.

Stine Berget Nordvik var veldig fornøyd med løypene, men syntes selv det gikk litt smått. Hun kom inn etter Elisabeth Edland, som nummer 16.

Elisabeth Edland

Marit Beate Kasin

Stine Berget Nordvik