Hakasleppet 2014 ble en høydare. Flere av kjørerne har lovprist opplevelsen på sine facebookstatuser. Men facebook gnager i seg diverse poster når det er gått litt tid, så derfor synes jeg det er verdt å ta vare på i hvert fall en av løpsrapportene.

Det måtte bli Birgitte Næss Wærner sin utgave. Ikke bare fordi hun vant løpet, men fordi den er lang (løpsrapporter kan aldri bli for lange) og kjempeartig:

Hakasleppet – min historie: Syntes opplevelsene var så mange fra historiens første utgave av Hakasleppet at jeg synes det er verdt å dele litt. Starten gikk 00.00 fredag, Christoffer Klemetsen og jeg fikk beskjed noen dager før at vi var kommet med, og vi skulle likevel ha en gjennomkjøring med hundene denne helgen. Da er det jo ekstra hyggelig å kunne gjøre det i et løp. Vi pakket bil og henger og reiste til Romeriksåsen med skikkelig avslappet holdning – jeg hadde i hvert fall ikke tenkt å bli svett og sparke og slite meg ut. Løpet hadde 3 sjekkpunkter, der fasiliteten var et bål. Alt av mat til seg selv og hunder, klær, etc. måtte medbringes fra start i sleden, inkl. at det var obligatorisk at alle hadde med 10 kg ved (?). Vær og føre var vått!

Jeg kjørte 12 hunder, der kun en av dem var fra Femundløpsspannet, resten var hunder som skulle testes ut, og som måtte overbevise for å få plass på Finnmarksløpet, inklusive Liam, Grappa og Gine som er 1,5 år.

Starten gikk og det tok ikke så lang tid før passering av spann var et faktum, løypene var smale og det krevde samarbeid for å få passert hverandre i snødriv som gjorde at jeg kun klarte å ha ett øye oppe av gangen. Spannet havnet i floke, og “hekletøyet krevde en oppnøsting.” Morsomhetene fortsatte bare videre i sporet. Christoffer og jeg ble kjørende sammen helt til vi tok feil i et kryss, snøen var så våt at det pakket seg rundt bremsen, og når jeg trengte den så virket den ikke.

Jeg kjørte over Christoffer og da han skulle ta opp sitt anker så han ikke at han tredde armen i linesettet mitt, og resultatet var at han mistet sitt eget spann! Har aldri sett noen akselerere så fort, ei heller rekke å si ståååå så mange ganger på så kort tid. Så ble det køkjøring og vi tok igjen en skuter, etterhvert forstod vi at det var skuteren som egentlig skulle være først.

Noen langt der framme brøyter løype og riktig – det var Hans Petter Haugen med spannet til Team Robert Sørlie. Dette begynte allerede på første etappe å bli et ganske så sjarmerende løp. Litt senere kom vi ut på en brøytet vei og midt i nedoverbakken var det en lommekjent – eller observant – kjører, som mente vi skulle svinge sånn ca. 160 grader til høyre. Alt er mulig, også å vrenge spann fra brøytet vei nesten trill rundt. Jeg var heldig og hadde posisjonert meg sånn at Christoffer hjalp meg på rett løype.

Vel framme på Langen der første 3-timers obligatorisk stopp skulle være. Hundene spiste godt og jeg valgte her å sette ut Dodge, en stor hanhund jeg lånte av Hans Petter. Dodge er veldig pelset og jeg tror han ble litt varm i det milde været. Febrilsk tørking av klær rundt bålet, inntak av en pølse og en tur på det flotteste toalettet jeg har sett; rett og slett et do-sete som lå på snøen, der avfallet gikk rett ned i et jordhull.

Jeg startet først ut fra Langen, det ble brøyting hele veien til neste sjekkpunkt. Jeg mente jeg måtte ha god driv da jeg ikke så noe til de andre som startet bare minutter bak meg. Men så kom hurven, da tenkte jeg at nå kan noen andre få brøyte, men ingen av de andre fikk spannet sitt til å ville brøyte. Så jeg ble liggende foran en lang rekke med 8-10 spann og “guide” feltet til neste sjekkpunkt. Flott syn å se seg tilbake på vannene da det kunne se ut som en km med et langt hundespann.

Helt til jeg datt ned til låret i et overvannshull, våt var jeg, men nå hadde jeg også lommene fulle med vann. Vel framme på sjekkpunkt 2 der det var 4 timers obligatorsk hvile. Her skiftet jeg da jeg hadde med meg tørt, og forsøkte å tørke resten. Humoren var på topp rundt leirbålet og historiene om diverse vannhull og andre opplevelser fikk meg til å le meg varm.

Marcos Porcires sin historie om en bekk, der han selv ble liggende vertikalt i vannet, etter å ha hjulpet to jenter over da hundene deres ikke ville passere vannet, og jentene kjørte fra hele gentlemann-manøveren, tok kaka. Jeg ser det for meg og kan le av det enda.

Vi stelte hundene og skulle nå starte som perler på en snor tilbake til Langen. Jeg først. Det snødde tett, engler og kjerringer. Lars Monsen og Nina Skramstad passerte meg på et tidspunkt, og da vi skulle passere Avalsjøen ble jeg fnisete igjen. Lars jobbet jevnt og trutt helt til han kjørte rett i et overvannshull og datt nedi med hele ene siden av kroppen! Ord fra undergrunnen hørte jeg selv 2 spannlengder bak. Nina snudde seg og lurte på om jeg så hva som skjedde med Lars, og ikke før hun rakk å snu seg så mageplasket hun selv uti.

Jeg tenkte at dette hullet må jeg passere på siden, men klarte ikke å holde igjen sleden som dro meg også halvvegs nedi. Lars fikk en liten luke. Plutselig hadde planen om å ha en rolig gjennomkjøring blitt påvirket av “startnummerets kraft”. Jeg passerte Nina og hadde bestemt meg for at luken til Lars måtte tettes igjen. Vi kjørt samlet en 7-8 spann inn til siste sjekkpunkt. Her skulle det hviles 3 timer. Nå var alt søkk, kliss vått og tiden strakk ikke til å bli helt tørr. Jeg hadde pakket fyrstikker, noen hundrelapper og telefon i en pose, og dette måtte tørkes på grillen. Kjekspakke som jeg hadde på sleden var blitt en deigklump, men humøret og galgenhumoren var på topp. Dette var jo tross alt litt utenom det vanlige og faktisk eksotisk!

Før siste etappe startet drodlet Lars og Nina litt om vi skulle kjøre sammen over mållinjen, det ville vel bli vanskelig noe annet…(?!) Jeg som bare skulle ha en lat gjennomkjøring og teste ut hunder hørte meg selv svare; “Dere kan kjøre sammen over mål dere, det skal ikke jeg.” Ok, svarer Lars. Og flere ord ble ikke vekslet.

Det forplikter å være svær i kjeften og jeg la en liten plan i hodet. Treningsløpet var blitt en skikkelig konkurranse. Trærne datt som fyrstikker rundt oss pga den tunge snøen, det tenkte jeg ikke på, jeg hadde tross alt startnummer på! Lars lå foran til det var igjen 1 mil, da tok hundene hans et feil spor og mine fulgte med. Nina var kjapp og smatt mellom Lars og meg, og i samme uhell mistet jeg halsbåndet på Purre og måtte stoppe for å sette det på igjen.

Luken ble tettet raskt igjen. Nina ba om løype til Lars, og jeg la meg på hjul og passerte i samme dragsug. Sorry, Lars, jeg skjønte at du ikke så den komme, men det var min eneste sjanse. Og da jeg var liten og så på skøyter, minnes jeg tv-reportren sa ” to indre og vekk me’n”. Noe festes i bevisstheten og nå kunne dette utprøves. Etterhvert kom jeg meg forbi Nina og ba om repsons i spannet. Det fikk jeg. Luke fikk jeg også, men så en hodelykt som fulgte raskt etter og faktisk kom nærmere. Jeg sparket og løp det jeg var kar om, og syntes aldri bakkene kunne ta slutt. Så fikk jeg som første kjører øye på målseilet og gled inn 5 sekunder før Lars med hakaslepp om fjeset.

For et fantastisk løp, sjekkpunkt-staben var fantastisk, løypekjørerne var fantastiske, også tidtakere og andre frivillige – ingen nevnt, ingen glemt. Ett av de artigste løpene så langt i vinter, jeg kan enda flire av historier og syn jeg fikk undervegs.

Takk for at jeg fikk være med og takk til hundene som var med og gjorde at uttak til Finnmarksløpet ikke ble så enkelt likevel. Heltene som ble minst like våte som meg var Gamla, Sparky, Gine, Grappa, Liam, Sexy, Purre, Jargo, Bark, Dodge, Brownie og Salza.

Birgitte

                         Klestørk og god stemning rundt bålet på Langen

              En litt “lat gjennomkjøring” ble rene eventyret for Birgitte Næss Wærner

          Flotte firbeinte Berserk-brøytere på vegpassering Gml. Hadelansveg

Bilder: en god blanding fra Minas og Ankis minnebrikker.