Helga på Ranten i lag med alle involverte i årets Hallingen har vært tidvis krevende (dårlig nett), men som alltid, med alle de flotte hundekjørerne, mest hyggelig. Da jeg dura hjemover i dag, med stappfulle minnebrikker og stappfullt huggu med alle opplevelsene,  drodla jeg på en oppsummeringsartikkel.

Så satte jeg på radio’n – alltid på P2, vedafyrt som jeg er, og den som traff meg i hjertet over eteren, på sin sjarmerende Sparbu-dialekt, var Sigrid Ekran. “To i P2″ var programmet og Ellen Foss Andersen var intervjuer. Fokuset endra seg tvert.

Sigrid Ekran er en av de blideste hundekjørerne, men hun prater ikke høl i hue’ på meg på løp. Hun er tidvis slitsom beskjeden. Sett med reporter-øyne.

Mine første famlende skritt i verdensveven på vegne av hundekjører-Norge var i mars 2007, da Siggi kjørte sitt første Iditarod, og jeg avlasta Christian Engelschiøn på hurdal.com.

Trønderveikja brakk nesa, ble matforgifa og lå av den grunn 10 timer på Old womans cabin (Susan Butchers favorittsted på Iditarod-sporet), men ble kjent for at hun smilte seg opp sporet. Ved siden av å bli Rookie of the year og beste dame det året.

Jeg husker jeg tenkte den gangen, hva i h….. er den dama laget av..?!

Gjennom åra har jeg jo blitt bittelitt mer kjent med Sigrid, som hundekjører, men som nevnt; hun tørrprater ikke i utide.

Derfor var det så artig å høre programmet i dag. På den drøye halvtimen fikk Sigrid formidlet mye av det jeg mener er så viktig i sporten. For langdistanse hundekjøring er en krevende øvelse, i særdeleshet hvis man skal lykkes.

– For meg er det mye viktigere å ha følelsen av å kjøre et skikkelig bra spann enn å vinne, sier Sigrid Ekran. Men når jobben er gjort, hundene har formtoppen inne, og alt fungerer, så kommer gjerne resulatene også. Men det er aldri noen snarvei til suksess, insisterer trønderjenta.

– Men man blir også litt avhengig av å ha det spannet, når alt bare går bedre og bedre utover i løpet, og hundan er blid og glad.

– Og når man er veldig fokusert, så må man gi avkall på noe. Jeg har ikke vært i så mange brylluper og bursdager, eller vært hjemme på julaften de siste åra, innrømmer Siggi. Hvis man har satt seg høye mål, må man alltid ofre noe.

Når det gjelder trønderjentas grenseløse beskjedenhet er det jo artig å høre Sigrid omtale av nesebruddet og matorgiftninga i 2007.

Programlederen trigger det litt, hun skal få kredit for research; men Siggi lar seg ikke lure ut av sin naturlige tilbakeholdenhet etter spørsmål om hvordan hun opplevde sitt første Iditarod.

– Æ hadde jo no’n sånn småuhell (!), sier hun. Og det var en bratt læringskurve, for æ byn’t nok i feil ende. Ferdig snakka, liksom.

Uansett, de prater i over en halv time om dette og hint, men for meg koker det ned til det jeg oppfatter er Sigrids hovedbudskap;
– Det viktigste for meg er kontakten med hundan og tilliten vi har til kvaranner. Tar du vare på hundan, så tar hundan var på deg. Og da blir resulatet bra!

Derved ble det ingen oppsummeringsartikkel fra Hallingen i kveld. Sigrids budskap er langt mer hardcore!

For de som vil høre hele programmet; her er linken.

                   Sigrid Ekran – Gausdal maraton 2015.

Bildet til høyre: Siggi med brekt nese og blåveiser Iditarod 2007 – foto: Jeff Schultz