Innimellom dukker det opp spørsmål om hva som skjer med pensjonerte og/eller utselekterte løsphunder. Fra “sofahundehold-fronten” og muligens andre har det vært uttrykt bekymring for det litt nådeløse i at de hundene som ikke holder mål må vekk.

Det er begrenset hvor mange hunder en konkurransekennel kan ha gående etter at løpskarrieren er over, eller at de som unge faktisk ikke klarer å henge med spannet.

Men det er mange som bidrar til at mange av disse hundene får et flott liv, tross fravær av lange gjennomkjøringer og Conquest of Paradise.

Pensjonist-kennelen Kennel Lullanba er det mange som har både sett og hørt om, der er det fullt opp med avskilta konkurransehunder.Og det er selvsagt mange andre gode hjem rundt om kring for løpshunder som ikke lenger løper fullt så fort og langt.

Ei som driver stort i denne bransjen er Anne Berit Aarkvisla i Hakadal. Sammen med samboer Jostein har hun 16 alaska huskier som enten har gjort sitt på konkurransesporet, eller aldri kom seg dit.

Som “alle andre” startet også Anne Berit med to hunder for ca 20 år siden. En malamute og en blanding av malamute/siberian. Så balla det på seg.

- Etterhvert ville jeg ha litt mer trøkk også, forteller Anne Berit. Så da ble det alaska huskier.

I mange år har hun fått pensjonister fra konkurransespann i toppen. Pete og Bente Jahnsen har lenge vært storleverandør til kennelen på Holmsida. – Det er veldig greit å få hunder fra Pete og Bente, sier kennelbestyreren, for de er veldig enkle og tilpasser seg lynkjapt mitt regime.

For regime er det, men i positiv forstand. Dama er oppvokst med en far som var instruktør ved Forsvarets hundeskole, så noe har hun selvsagt plukket opp når det gjelder å få de firbeinte til å te seg.

- Bikkjene må kunne oppføre seg, bekrefter hun. Jeg vil ikke ha kranglefanter, de må kunne gå løs, komme på innkalling og det bør være mulig å få en viss i ro i spannet, selv før vi letter anker. Og ikke minst; de må takle å være innendørs!

For Anne Berit trives med å ha hundene mye rundt seg, og vinterstid når det er kaldt tar hun like godt alle 16 med seg inn i huset.

– Vi hadde katt i mange år, sier hun, og alle måtte tilpasse seg den når de skulle være inne sammen med oss. Og det har aldri skjedd noe, alle 16 står rundt meg når jeg lager mat!

– Når jeg får en ny hund så har jeg den inne sammen med oss den første tida for å venne den til å være inne, forteller Anne Berit. Alle har jo ikke denne inneboertilværelsen med seg fra forrige eier.

Men tro ikke at disse pensjonistene/innehundene lever noe latmannsliv.

- Vi kjører bare tur, men vi kjører mye tur, sier hun. Det blir nok mellom 400 og 500 mil pr år! Og det hender vi er brøytemannskap i klubbløypa til Hakadal. Her er hunder fra Pete og Bente, som nevnt, fra Team Nina Skramstad, fra tidligere Team Norway og flere. Solide langdistanselinjer hele veien.

Og det er ikke aktuelt å kjøre løp?

– Nei. Jeg har aldri kjørt løp, og skal aldri kjøre løp. Jeg hater å tape! kommer det kontant fra dama. Her skyter samboer Jostein inn fra sidelinja; Anne Berit er det desidert støste konkurransemennesket jeg kjenner. Hun er tilbøyelig til å jukse i Yatzy!

– Dessuten er jeg fullstendig håpløs på selektering, innrømmer turkjøreren. Hundene kryper inn i hjertet mitt og blir der.

Anne Berit kjøper aldri hunder, og trenger heller ikke det. Det er nok av kjørere som heller vil gi sine pensjonister til geriatrisk avdeling på Holmsida i Hakadal framfor å selge dem. For de vet at det livet Jostein og Anne Berit kan tilby er på første klasse.

- Jeg betaler ikke noe for hundene, men jeg kan gjerne koste på dem en del, forklarer Anne Berit, som blant annet opererte vekk en stor kul på Knik, 12 år, til en pen sum penger. – Han henger med en sesong til, da, sier hun, og kikker ned på den blåøyde svartpelsen, som tydelig tilkjennegir at han vil avgårde på tur.

Og selv om dette konkurransemennesket ikke kjører løp så er hun mer enn gjerne med og arrangerer dem. Sist sett i døgnkontinuerlig klissvått snødrev som starter, tidtaker og resultatservice på Hakasleppet. Sammen med Superservice-Jostein, selvsagt!

PS. Dama er allergisk mot hund

Ved ankomst Måsjøen er det rett til vannet med gjengen – til tross for at det bøtta ned. Karamell og Yifter i tet.

Trollvogna er godt utstyrt – ingen sak å være med Anne Berit på treningstur.

              Selvsagt er det hundehus på hytta, også!

Mumrik: Du Termos, nå skjerper vi oss bittelitt, eller hva…?

Bilde nr 2 – høyre:  Det går helt fint å kjøre 16-spann med trollvogn, og særlig med en halv-dvask reporter som ballast.
Bilde nr. 3 – venstre: Saga (Bjørnar Andersen/Nina Skramstad) har sine privilegier – går for det meste løs