Vi har fått tilgang til noen nedskrevne tanker fra en erfaren løpsveterinær. Steinar Dagestad drodler litt rundt den polare legning:

Sitter i sjukesenga etter ei skikkelig forkjølelseskule, og har tenkt meg på jobben igjen i morgen. Halvt i ørska har jeg de siste døgn prøvd å være samarbeidsvillig intervjuobjekt for redaktør Monica Celius i bladet «Hundekjøring».

Hun ønsket å presentere noe i bladet sitt som gikk på temaet «konkurranse og etikk». Behovet for å skrive noe om det er vel årets hendelser i Finnmarksløpet, samt den store veksten på langdistansesiden med mange nye aktører i sporet.

Vet jo ikke helt hvordan presentasjonen blir i bladet, og hvordan linkingen mot andres meninger om saken blir gjort, men jeg har i alle fall gitt min aksept til innholdet slik jeg har fått meg det forelagt. Jeg antar at artikkelen vil sette i gang en diskusjon i miljøet utover vår og sommer.

Jeg blir stadig mer opptatt av spørsmålet om hvorfor folk gjør som de gjør – driver på med det de driver på med – i så måte er det også et naturlig spørsmål å lure på hvorfor folk skaffer seg store hundehold, og kjører bikkjer året rundt..??

Jeg vil her komme med mine tanker rundt dette.

For enkelte levende vesener er det nok at basalbehovene for eksistens er dekket, for å ha det bra. Dette innebærer tilgang på mat, samt mulighet for å søke ly og finne sikkerhet. De fleste skapninger fordrer mer enn dette sjølsagt, og på toppen sitter menneskene, som opplever et komplekst samspill mellom de psykiske og fysiske sider av tilværelsen for å oppnå den ønskede grad av velvære. Mennesket er et avansert dyr. Mennesket kjenner seg vel i naturen, og har et iboende behov for nærhet til den. Mennesket, som andre dyr, må ha en balanse i både kropp og sjel for å være i harmoni med seg sjøl.

Vi har ofte lett for å glemme hvor aparte og annerledes vi nordmenn og andre nordboere er i forhold til resten av klodens befolkning. For den store majoritet av menneskene på jorden er det storbyer med støv, støy, evig belysning, tettpakkethet og et mylder, varme, fuktighet, lukter eller evige sanddyner med tørke, vinder og regntid eller tropiske regnskoger med sitt store plante og dyreliv som er livsrammene. Alle plasser har sine helsemessige og naturmessige utfordringer på sine ulike vis.

Det fenomen som skiller vårt liv fra de fleste andres er vinteren, og det at vi må lære oss å eksistere i kuldegrader og være planmessige i forhold til å klare oss under de de kalde forhold som denne årstiden byr oss. Vi er født inn i denne virkeligheten, og de fleste av oss trives med de store klimatiske variasjoner, og noen elsker den kalde årstid framfor noen. Heri ligger den polare legning, som gjør at vi gleder oss over å mestre den årlige kuldeperiode. Vi ikke bare eksisterer oss gjennom vinternatten, men fryder oss over høstkveldene som blir mørkere og mørkere og kaldere og kaldere. Fjell og skoger dekkes av snø og is og tømmes i stor grad for folk. Ikke for alle, men for noen særs ihuga, legges nå viddene åpne for den som kan, tør og vil leve i pakt med moder jord og hennes elementer på denne tiden av året. For disse er det en dragning mot utfordringene i været, landskapet i vinterdrakt, områder tømt for andre mennesker, muligheter for å oppleve dyreliv, fantastiske stjernehimler, nordlysspill, gnistrende vinterføre og kjenne på sin plass i verden og gledes over skaperverkets vidundere.

Bor man landlig til, kan mye av dette oppleves fra kjøkkentrappa, men større blir opplevelsen om du tar på deg ski, eller prøver skøytene på stålisen. Man kan befordre seg ut med bil og scooter for å komme til bedre plasser å finne stillhet, men best av alt er å rigge et hundespann og legge ut med det. Jeg har i 30 år hatt det som et munnhell at « den ultimate friluftslivsopplevelse er å stå på en hundeslede bak fornøyde, friske hunder gjennom glissen furuskog på et godt spor, gjerne om natten og med en 15-20 kaldegrader mot fjeset..». Hvorfor folk skaffer seg hunder skulle herved være mye forklart .

Hvorfor man går til det skritt å skaffe seg flere hunder enn det man strengt tatt trenger for å oppfylle hundetursopplevelsesønskene er vel noe mer sammensatt..

 Steinar Dagestad