Jeg skulle selvsagt ikke bedrive produktreklame av denne sorten. Fjällräven vil ikke engang annonsere hos oss. Men jeg er talentløs på å selge meg og mitt, eller oss & vårt. And frankly, my dear, I don’t give a damn.

For denne jakka – den fortjener litt omtale. Om det er aldri så gratis! Den ble innkjøpt av kjær’sten min vinteren 1987. Vi snakker nesten førkrigs. Den kosta litt i 87-kroner, jeg mener det var 2.500 norske blanke. På den tida bedrev jeg utagerende redningshund-tjeneste. Lavinehund-trening nedgravd under x antall meter snø, herjing i felt med x antall hunder, sondestenger, skistaver og isklister.

Den har overlevd slalomkjøring, skøytegåing, ørten år med bålbrenning, turgåing, småbarnsaktiviteter, etter hvert litt større barn-aktiviteter. Så sledehundkjøring, kennelhjelp-jobbing og til slutt; reporterjobber på sporet. Nå er sistnevnte ikke så veldig slitende på en seig dunjakke, men lell da, gut.

Jakka er – nesten – like fin. To små lapper tetter et par hundeklo-hull. Eller sondestanghull, eller hva husker jeg.

Det lages ikke sånne jakker mer. Uansett hva noen måtte påstå. 26 år i særdeles aktiv tjeneste. Den burde antagelig vært ramma inn. Men neiggu – den skal ikke pensjoneres med det første.

                Gulljakka, til den nette sum av kr. 96,- pr år. Så langt.