Femundløpet dag 2

Nå i kveldinga, med det tunge uværet som har kommet og gir uro, føles i dag morges som 100 år unna. Jeg våkna under soveposen, varm og god – på soverommet på Tolga fyrer de for å tine kalde og slitne hundekjørere. Santino tusla inn og la seg på ei av de andre køyene her på nattmorraen, og nå kommer handler Laila fra Frankmotunet her og vekker han med den snille stemmen sin. Jeg hilser god morgen. Santino kom inn som nummer 3 fra Tufsingdal og er offensiv i innstillinga, han skal pinadø klatre på resultatlista, har han tenkt.

- ” Gjett hvor lenge jeg har kjørt hund,” spør han. ”3 uker!” Med ungdommelig pågangsmot synes han synes dette er et greit grunnlag for å utfordre en pallplass.

Alle juniorene har nå kommet inn, og førstejente Ella er faktisk på veg videre om ikke lenge. Anki er nede ved hundene og tar imot Elin som har hatt en tøff tur.

Stormen Ole er definitivt kommet. Det er helt hvitt ute i støytan, men minutter seinere kan det være riktig fint, enn så lenge. Jeg skal til Røros. Det er veldig hvitt, jeg får si det til min unnskyldning når jeg svinger ut fra Tolga. En enslig traktor er eneste tegn til liv. Er det litt rart, eller? Kjørte jeg egentlig her i natt når vi kom fra Tufsingdal? Hvorfor er det ingen skilt her? Ingen!

Etter ytterligere noen kilometer blir det klart for meg at Hodalen er ikke et sted jeg skulle vært. Farsken , jeg snur tilbake til Tolga der jeg kommer på riktig veg. Det betyr at starten på Femund 400 er i gang når jeg kommer til Røros. For et søppelvær, det kover noe ufattelig i Kjerkgata der 400-kjørerne har polstra seg til det ugjenkjennelige med briller og hetter og skjerf for å møte elementene på veg til Tufsingdal.

Ola Brennodden Sunde starter ut like etter at jeg er kommet. Jeg synes kjørerne ser litt alvorlige ut, men det er vel kanskje fri diktning siden jeg egentlig ikke kan se så mye av dem. I dag er det ikke så mange tilskuere ved starten, naturlig nok. Fingrene blir raskt iskalde, men det er vanskelig å ta bilder med vottene på. Etter ei stund gir jeg opp. Vi drar bort på Idrettsheimen der målgang for juniorene er venta til kanskje 3-tida?

Det svirrer rykter, GPS-dråpene på LIVE-trackinga har stoppa opp for flere av juniorkjørerne, bare Ella sin prikk flytter seg stødig mot mål. Etter hvert flytter også Santino sin prikk seg. Robert ligger et hav foran på veg mot Orkelbogen. Vi parkerer bilen utenfor Idrettsheimen, – lite aner vi at der skal den bli stående lenge! Det stormer rundt hushjørnene. Noen juniorer og en voksenkjører ønsker å bli henta ned fra fjellet. Det er ikke så enkelt som det kan virke. Man vet hvor de er, men det er ikke bare å komme seg dit. Det går noen tøffe skuterkarer gjennom rommet, de er godt kledd, sambandsutstyr stikker opp av brystlomma på oransje skuterdresser. Eksoslukt og lyden av tunge skritt henger igjen etter dem. De er på veg ut i fjellet.

Men her og nå må vi ut og ta imot Junior-Norgesmesteren: Strålende glade, dyktige Ella har trosset storm og uvær og null sikt og stødig tråkla seg til mål. ”Takk Kasper, takk Håp! Jeg kunne ikke se lederhundene engang,” sier hun, men hun var aldri i tvil om at de skulle finne stikkene og veien til mål. Ella går i hundegården før hun går på skolen om morgenen, og gjerne når hun kommer heim etter skolen også. Hun turner, og er sikker på at det kom godt med nå, der hun har baksa seg opp endeløse bakker over ville Rørosfjell.
Vi tar av hatten for deg, Ella!

Så pjusker vi oss inn, det er jo ærlig talt ikke væranes ute! Videre avreise til Orkelbogen blir avlyst. Anki er værfast på Tynset og løper ut og heier når noen av 600-kjørerne passerer. Hun har ikke hatt en veldig travel dag, – på grunn av dette hvertfall.

Det store fokuset er på de unge folka som ligger oppi fjellet aleine eller sammen. Vi vet ikke helt. Noen GPS-prikker har slutta å registrere. Foreldregruppa er i flere møter utover ettermiddagen og kvelden, men vi andre hører mest beskjeder som suser gjennom lufta, og de kan være litt motstridende. Femunden-400 fryses på Tufsingdal til ting er avklart. Vi får melding om at juniorene er sammen og har skuterfølge ned til Narbuvoll der det skal lages et nytt sjekkpunkt med mat og overnatting for dem. En time eller to seinere skjønner vi at ikke alle er sammen likevel. Vi har vel misforstått. Vi ser at Robert sin GPS-prikk stopper. Noen forteller at ledeskuterne har kjørt seg fast i halvannen meters snøfonner, og Robert har tatt en prat med lederhundene og rusla videre til fots retning Orkelbogen. Men hva gjør Tor Martinsens GPS-prikk langs Fylkesveg 665? Han må ha brutt.

Nå i kveldinga er det nesten ikke folk her på Idrettsheimen. Noen veterinærer, en rennledelse som ordner overnatting, tar telefon etter telefon, gir informasjon, bestiller middag og pizza til folk de har ansvar for. Det er en lavmælt, lett hektisk men ikke egentlig anstrengt stemning. Rennledelsen virker trygge, men konsentrerte. Det er nå klart at 4 av ungdommene er kommet til Narbuvoll mens 4 ennå er ute i uværet. Det diskuteres hvordan frysingen av F-400 skal foregå. Frysingen er forlenget med 4 timer til. Når har vi uttid? spør en kjører som ringer inn. Kan vi bruke nødforet? Kan vi legge bikkjene i bilene? Vi ser på GPS-trackingen at mange av 600-kjørerne samler seg 2 eller flere sammen,og diskusjonen går angående hvor de egentlig er i øyeblikket. Ved skytebanen på Tynset sitter det visst ganske mange, ser det ut til, Sjekkpunkt Tynset er gjeninnført, sier et morsomt hode. En sint far av en voksen kjører ringer inn.

En del ting henger altså i lufta.
Stormen røsker i hushjørnene og utenfor står snøkovet som en hvit vegg. Vi kan ikke se over parkeringsplassen. Vi tenker på alle der ute, fremfor alt tenåringene som ligger der i en pose oppi sleden sin.

Alle gode krefter sendes ut fra oss, vi kan ikke gjøre så mye for å hjelpe, men vi tenker hvertfall på dere og følger med.