Elisabeth Edland dro først av gårde da starten gikk på Synnfjell Mush klokka 14.00. Hun brukte fem små minutter på å pakke, og hadde tydelig stålkontroll. Ellers gikk det over stokk og stein, så nakkelinene haglet i den mest forfriskende og spektakulære starten vi har sett. Det var bikkja i bakken, linesurr og ingen nye sjanser hvis du hadde glemt tannbørsten da du dro. Elisabeth Edland var den som hadde mest kontroll over pakkinga, og dermed fikk koste opp alpinbakken på Spåtind aller først. Med alle kjørere i soveposen før start, var startrekkefølgen i stor grad bestemt av hvem som hadde de beste feltrutinene og fikk mest hjelp. Friluftslivserfaringen ble testet, men det er kanskje ikke alle som har trent mye på å pakke snippesken på tid selv om de har tilbrakt mye tid ute. Profilert villmarking Lars Monsen, var for eksempel ikke blant de første i sporet. Han kjørte ut sekundet før Ralph Johansen. Nå skal det selvfølgelig sies at det sikkert kom an på teamjobbingen sammen med handler, om påseling av spannet, og en mengde andre faktorer, hvem som brukte kortest tid. Kanskje var det heller ikke planen for alle å komme raskest mulig ut. Uansett var fellesstart, uten startnummer, med puls under påseling et herlig sirkus. Morsomt for oss som så på, sikkert uhyggelig stressende for kjørerne, og vi gjetter at det var deilig å komme seg ut på sporet. Kanskje er det mulig å finne fjellroen der.