To starter på Finnmarksløpets 1000 km og to seire. Bare Sven Engholm kan vise til samme uttelling. Og nå skal vi selvsagt ikke ripe noe i Engholms legendestatus, men det første året stilte tre spann til start og året etter var det seks. Med fjøslykt, null spor, null tilrettelegging og alt utstyret i sleden var det selvsagt mer enn tøft nok. Det var bare en annen verden enn dagens.
Anyway, Inger Marie Haaland fikk spørsmålet og vi har fått svar. Mange og lange svar. Underveis i intervjuet er vi skjønt enige om at det kunne blitt en bok av det. Men vi prøver en kortversjon.
– Det er selvsagt flere årsaker til at jeg igjen kunne stå øverst på pallen, sier Inger Marie. Først og fremst er det hundene. De er avlet fram og selektert ut gjennom år. I år stilte jeg med de aller beste fra mitt eget spann, fra samboer Ralph (Johannesen) sitt spann og fra Frode Wang. Det som var litt spesielt var at bare tre av de 14 hundene jeg startet med hadde gått FL1000 tidligere; Birk, Embla og Pjokken. Jeg hadde 8 hunder som ikke er fylt 3 år og blant dem var flere ledere. Å ha mange raske og gode ledere er veldig viktig. De må rullere når de blir slitne, og noen går jo ut underveis.
Inger Marie forteller at hun kun har vært hundekjører etter at Fagerheim Fjellstugu stengte dørene i september. Lange perioder har hun bodd mutters alene på vidda i selskap med 18 hunder. De har vært mye «gårdshunder» dvs. mye løs med Inger Marie når hun har jobbet utendørs på Fagerheim. Det har vært mange lange turer til fots og på ski med hele flokken løs. Hun bruker også tid på litt hverdagslydighet. Hundene skal vente på sin tur, de skal komme på innkalling, det brukes mye tid på å se hvert enkelt individ, og å bygge opp tillitten til henne som flokkleder.
Det samme gjelder for så vidt under trening av spannet. Hva er til enhver tid bra for den enkelte hund? Hun tolker kroppsspråk og det hender at en hund eller to ikke blir med på treningsturen fordi de bør få litt ro. Inger Marie er også klar på at hun jukser ikke en millimeter med treninga. Et par-tre stormdager har det riktignok vært, men da har de frest ut på ski så fort det har vært mulig å stå oppreist.
Så er det selvsagt ernæring. Både for egen del og hundenes. – Jeg er ganske nazi på den foringa, ler Inger Marie. Jeg følger et strengt oppsatt skjema og her er mineraler, vitaminer, oljer og selvsagt riktig fôr. Her er sponsorene viktig. Også er det selvsagt viktig at hundekjøreren er i bra shape. Det skal jobbes, løpes og dyttes gjennom et langt løp. Hundene skal ikke gjøre jobben alene.
Organisering er også helt sentralt. – Å ha ting på stell, er et must, sier Inger Marie. Alt på sin plass, full oversikt over alt utstyr. Ingenting er tilfeldig. – Siden samboer Ralph er litt i andre enden av skalaen når det gjelder ordning og reda, er det viktig at jeg har noen i teamet som følger opp mine krav til orden, ler huldra fra Hardangervidda. I Finnmark gjorde Lea Steinhovden og Magnus Haugen en kjempejobb på den fronten.
Men når det kommer til strategiske vurderinger er Ralphen en kjemperessurs. De har brukt mange og lange kvelder på dette. Både plan A, B og C var klare i god tid før avreise til Finnmark. Ferdig diskutert. Det ga trygghet. Når løpet var i gang, var Ralph stødig som Dovrefjell bak sperrebåndet. Hans enorme erfaring, kunnskap om hundene og konkurrentene gjorde at Inger Marie kunne ha fokus på sitt og lene seg til Ralph sine vurderinger. – Det fungerer bedre når jeg kjører og Ralph handler enn omvendt, innrømmer Inger Marie.
Underveis i sporet har dobbeltvinneren hele tida fokus på de små detaljer som har betydning i det lange løp. Hun tenker kontinuerlig på hvordan hun kjøreteknisk kan avhjelpe hundene. Unngå rykk og napp i lina, unngå mye plump, unngå løssnø så langt det er mulig. Bremser ned i utforbakke osv.osv. I tillegg bruker hun halsbånd med god polstring, og seler med polstring i sidene. Påkledning i form av dekken prøver hun å unngå, men det hender at det er påkrevd. Da er det avgjørende at man følger opp tett for å unngå is og gnaging på utsatte steder.
Humør er også kjempeviktig. Hundene merker det med en gang om man er litt «nede». – Typisk Tanaelva og min ufrivillige stopp, humrer Inger Marie. Jeg var sliten og klarte ikke holde steamen, verken hos meg eller spannet. Overskudd og godt humør er en viktig faktor. Å synge og tulle litt er veldig bra!
– Jeg er også veldig ydmyk og takknemlig i forhold til de opplevelsene jeg og hundene har underveis, innrømmer hun. Så tier hun før hun litt nølende kommer med en påstand som nok ikke er så vanlig i seiersintervjuer. – Jeg er ganske sikker på at jeg blir løftet litt fram av mine «fjellhjelpere» eller hva man skal kalle dem. I Finnmark var det sterke energier fra noe eller noen der ute. Dette er det sikkert mange som vil fnyse av og ikke tro noe på. Så kanskje skal man ikke snakke så høyt om det, sier hun tilslutt.
Men witchy-bitchy webteam har ikke noe problem i så måte, det ligger vel i sakens natur!
