Dave King har skrevet en artikkel om Finnmarksløpet i siste utgave av det amerikanske hundekjørermagasinet Mushing. Ikke bare gloria, og på postlista har det vært noen kommentarer. Jan Vidar Dahle var sistemann ut, og vi legger hans tanker ut her. Ikke alle leser på postlista, i hvertfall ikke alle våre utenlandske lesere. (Ja – de bruker Google-translate.)
Hvor mange hunder kjørerne kommer til mål med varierer mye fra år til år. Se på disse tallene:
Iditarod 2012: 1. plass 9 hunder; 2. plass 10 hunder; 3. plass 9 hunder.
Finnmarksløpet 2012: 1. plass 9 hunder; 2. plass 10 hunder; 3. plass 9 hunder.
Og når det gjelder fart og iver i spannet over mållinja er det jo få eller ingen, selv ikke i Iditarod, som kan matche Inger Marie Haalands 2009-løp, så man kan jammen kjøre friskt her til lands også.
Er enig i at vi på hundremila i Finnmarksløpet ser en del uheldig tankegang når det gjelder valg av hvile. Det mest trasige å se på er når litt nedkjørte seks- og sjuspann uten mulighet for topplassering velger å kutte hvile fra Sirma og kjøre sytten timer i ett uten pause – bare fordi teten gjør det slik. I Iditarod er sytten timer i ett et dumdristig stunt bare en eller to store spann som virkelig har funnet toppformen tør å forsøke på. Og da gjør de det bare én gang i løpet av hele løpet, og likevel mislykkes de som regel. De aller fleste gjør ikke noe slikt. I Norge er derimot en slik vanvittig strategi blitt standard. I årets Finnmarksløp kjørte for eksempel en kjører i 17 timer i ett med minste tillatte spannstørrelse og ei snittfart på usle ni kilometer i timen inn mot Karasjok, for så i vinne prisen for best stell av hundene. Det desidert raskeste og mest velhvilte spannet i år var på den annen side Dries Jacobs, som med ti hunder over mål kjørte på 85 timer og hvilte 85 1/2. Fantastisk bra. I topp ti så vi at Arnt Ola Skjerve var klart raskest i sporet og med over 70 timer hvile og åtte hunder til mål. Skjerve var vel den eneste jeg kunne se i topp ti som virkelig justerte kjøreopplegget etter forholdene og hundene sine.
Når det gjelder Dave King sin velskrevne artikkel i sist Mushing Magazine så kommer han med noen påstander vi først må finne ut om virkelig stemmer. Og det er ikke sikkert alt som sies der virkelig er sånn. At Lance Mackey ett år kom til mål med 15 hunder i spannet (og Jeff King ble nummer to med 14 hunder) er riktig, men dette var et unntak og skyldtes fast såle med myk snø oppå hele veien. I 2010 kom Mackey til mål med et mer nedkjørt spann, noe han virket oppriktig lei seg for. Ene lederhunden haltet kraftig over målstreken og spannet så virkelig ikke bra ut. Dette var året Mackey gjorde det uhørte å kjøre 17 timer i ett ved å kutte hvilen i Kaltag og kjøre direkte til Unalakleet. I år så vi hvordan flere toppspann i Iditarod kjørte over 15 timer i ett på Yukonelva for så å krasje ettertrykkelig. Jeff King fikk for eksempel total parkering og måtte hentes ut av løypa med snøskuter. Er farta så mye høyere i nordamerika?
De fleste i topp tjue i Iditarod holder ikke mer enn mellom ni og elleve kilometer i timen de siste tretti mila, der som her. Enkelte år holder vinneren 13 km/t, akkurat som i Finnmarksløpet. At det er en forskjell i kvaliteten er kanskje likevel en realitet, men hva denne forskjellen faktisk består i tror jeg ikke alle enda helt har skjønt.
Det er ikke bare i Finnmarksløpet hundekjørerne forsøker å bli kjent med sine egne og hundenes grenser både når det gjelder disponering av hvile og hensiktsmessig maksfart i starten – der tror jeg vi har mye å hente. De fleste, selv i teten, taper forferdelig mye tid totalt på å slippe for mye opp over mot Skoganvarre. Grunnen til denne tøvete startfarten er at man i dag må sikre seg en gunstig posisjon for å ha en minste mulighet til å få kjøre i ei løype med fast underlag over til Levajok og over til Tana. Problemet er at uansett hvor hardt man starter må nødvendigvis de fleste kjøre i den istykkertråkkede sålen bak teten.Ser vi på historien har det ikke vært såle for at mer enn cirka tjue spann kan fullføre hundremila nesten uansett hvor mange som starter. Skal flere enn dette fullføre må det lages en såle slik de allerede har gjort det i flere år øst for Tana.
Når det gjelder hunder som dør i løp så jeg sjefsveterinæren i Iditarod mente årsaken til at Iditarod nå har hatt tre år på rad uten en død hund (noe slikt ville neppe skjedd i et turritt for mennesker, så hundekjørere har lite å skamme seg over) skyldes at de bruker pepsidin forebyggende mot magesår. Dallas Seavey mener derimot disse oppløftende tallene skyldes strengere krav til flere fullførte kvalifiseringsløp for å få stille i Iditarod. Andre har påpekt at den økonomiske pengekrisen har gjort det mer krevende for uetablerte kjørere å stille til start. Årsakene kan også skyldes tilfeldigheter, så som været. Eller mindre tilfeldige forhold, så som arbeidet med løypesålen i forkant.
Her er en mer plausibel forklaring både for at de i Iditarod har færre som bryter, færre som får ufrivillig stopp på spannet og generelt har forholdvis større spannstørrelse bak teten (i teten er dette nokså likt): To uker før Iditarod går snøskuterløpet Iron Dog delvis gjennom samme trasé og maltrakterer hele løypa med dyptpløyende cross-skuterbelter. Tolv timer etter siste snøskuter begynner jobben. Da kjører løypemannskapet fra Iditarod gjennom hele den 160 mil lange traseen med en vanvittig diger og effektiv løypeslådd. Noen timer etter dette igjen kommer en nytt skuterlag med enda en monsterslådd og bryter opp sålen enda en gang og jevner den ut på ny. Og utrolig nok, et døgn før Iditarod-starten slådder de hele traseen en siste gang. Resultatet blir som i Finnmarksløpet i 2009 og 2010, at en større del av startfeltet fullfører – med flere hunder i spannet. Forskjellen er bare at i Finnmarksløpet skyldtes de fantastiske sporforholdene i 09 og 10 for en stor del et noe mindre startfelt kombinert med flaks med været, ikke hardt arbeid og forståelse av hundenes behov. Når løypa får en fast såle dimensjonert for å tåle hele startfeltet, ikke bare teten, så åpner dette også opp for at kontrollert startfart og gløggere hvilestrategier kan lønne seg. Vi får mulighet for mer varierte strategier. Så her har vi løsningen for Finnmarksløpet! Mye bedre løypepreparering gjør løpet mer salgbart overfor media og sponsorer og gjør løpet defintivt mer hundevennlig.
En siste ting er hvilken profil vi ønsker på framtidas hundekjøring. Og der mener jeg ikke vi har noe valg. Det publikum og sponsorer ønsker er ikke bare positivt hundehold, men også friluftsliv. Det er realt og barskt friluftsliv som er vinnergrenen innen hundekjøring. Verdens desidert mest attraktive hundeløp er Iditarod, som tilsynelatende ikke er publikumsvennlig underveis i det hele tatt – fordi det foregår i villmarka langt fra folk og veier. Kjørerne har ikke lov til å motta noe hjelp av handlere og må hvile på tildelt fellesområde på samme side av sperrebåndene som hundene. De har ikke en gang lov til å få informajson om kjøre- og hviletider fra utenforstående. Selv i Yukon Quest, som kan følges langs bilvei akkurat som i Finnmark, hviler kjørerne feltmessig på sjekkpunktene. Det er på grunn av friluftsliv vi liker disse løpene! Selv tror jeg Finnmarksløpet før eller siden må ta grep for å styre denne dimensjonen av
løpet tilbake til røttene sine. Kjøreren og hundene bør ikke motta hjelp utenfra, hverken i løypa eller på sjekkpunktene. Handlerteam med bobiler tror jeg på sikt er drepen for langdistansekjøring fordi det ikke fins noen grenser for hvor ressurskrevende dette blir. Samtlige jeg kjenner av folk som følger Finnmarksløpet med interesse utenfra reagerer negativt på dette. De tror ikke sine egne ører når de får høre at noen kjørere sover i bobiler og har egen sjåfør, smører, kokk og gud vet. Skal ikke dette være friliuftsliv? spør de.
Konklusjonen er at Finnmarksløpet står seg godt i sammenligning med de nordamerikanske løpene, både hva gjelder nivået på kjørere og hunder, og på selve arrangementet. Framover må vi bare sette inn større ressurser på å preparere løypesålen og la alle små og store regelendringer som måtte komme være i favør av et mer friliuftspreget løp.
Jan Vidar Dahle
