Det er ganske fornøyelig å stå under The Burled Arch sammen med film-crew, radioreportere, fotografer og journalister og høre dem prøve å få noen spenstige kommentarer fra – for tida –  Norges råeste langdistanse hundekjører. “It was good, I’m fine” og et par tilsvarende ytringer er alt de får ut av Joar Leifseth Ulsom. Han prater ikke høl i hue på folk, for å si det sånn!

Han er nemlig ikke  så veldig happy med mikrofoner, kameraer og forventninger om smil og verbale gullkorn. Meget beskjeden er nok en korrekt betegnelse.

Da kan jeg røpe en yrkeshemmelighet når det gjelder å få Joar i tale; lag en kjempefrokost til han bak “lukkede dører” – then he talks

Mens den ene toppkjøreren etter den andre enten har schratcha eller ramla sammen, har Joar Leifseth Ulsom sakte men sikkert jobba seg oppover resultatlista. Han kjører inn til Nome med tida 8 dager 18 timer 1 minutt. Det er 15 minutter saktere enn John Bakers rekord fra 2011, men fire timer kjappere enn den gamle Northern route-rekorden.

Hvordan har natta vært for dere der ute?

– Det har vært helt jævlig, forteller Joar, som ellers ikke fær med store ord. Det var i hvert fall liten storm der ute og blank is. Vinden kom fra sida og sleden bare seilte avgårde. Nede på havisen mellom White Mountain og Safety var drivtømmer frosset fast i isen, så det ble som ei hinderløype. Når vinden tok tak i sleden på isen er jeg sikker på at jeg hadde 60 km/t, jeg føyk forbi lederhundan. Vi kræsjet og veltet, og hundene krabbet rundt. Jeg var helt gåen i kroppen av å prøve og holde sleden på rett kjøl.

Hva tenkte du da det stod på som verst?

– Nei, vi måtte bare komme oss igjennom det, sier Joar. Det ble å fokusere på å ta bit for bit. Og hundene var kjempeflinke, det var ikke antydning til å ville stoppe, selv da vi kavet som verst der ute. Lille Britt stod bare og hoppa og ville videre da jeg stoppet for å ordne med liner og diverse. Jeg trengte ikke å bruke Sivo en gang!

Joar har ødelagt slede nummer to i natt, den første måtte skiftes ut på McGrath etter helvetesetappene fra Rainy Pass til Nikolai. Så nå får vi håpe han prompte får et par nye. Det bør 4.plass-løpet hans være verdt. Minst!

Etter Safety ble det bedre og ferden derfra og inn til The Finish Line forløp uten noen problemer.

Hva har vært det verste ved årets spesielle løp?

 

Joar tenker seg om, litt trøtt i trynet er han, men siden han fortsatt tygger, sovner han ikke.

 

 

- Det har vært flere tøffe utfordringer på løypa, men da jeg dro fra Elim mot White Mountain og fikk se det månelandskapet som lå foran meg, helt uten snø, da ble jeg litt oppgitt, innrømmer barskingen.

Og det har vært inmari krevende hele veien, det har ikke vært mulig å legge inn mange hvileskjær på veien.

 

Hva med Dalzell Gorge, Rohn-Nikolai osv, hvor vi har hørt om og sett ganske skremmende situasjoner fra Jeff King sitt GoPro-kamera?

– Jeg var livredd, erkjenner Joar. Jeg hadde planlagt å ta av mesteparten av baklinene, men jeg fikk bare tatt av to. Så skjedde det ett eller annet og spannet tok av. Ut fra Rohn kjørte jeg sammen med Jake Berkowitz og Ray Redington jr. Jeg fikk linekluss og stoppet, sa til dem at de bare kunne kjøre. Men det ville de ikke, flirer Joar, de sa bare at vi venter på deg. You go first! Over “the glacier” kjørte jeg kun med to bakliner.

Og på plussida da?

Etappen fra Ophir til Cripple var veldig bra, mener Joar. Det var fint vær og gode spor. Og på Yukon var det også veldig bra.

Du tok 24-timer’n på Ophir, ikke akkurat luksussjekkpunktet?

– Ophir er det beste sjekkpunktet for meg å ta langhvilen på, insisterer ranaværingen. Små hytter, lite folk, bare veterinærer og frivillige, veldig fredelig. Nicolas Petit og jeg var alene der ute i hvert fall halve tida. Jeg fikk en fin rytme på å fore hunder, fore meg sjøl og sove, sier han. Hundan spiste fem fulle måltider her!

Hvordan var det å kjøre forbi dobbelt-champion Robert Sørlie under et Iditarodløp?

– Nei, det var ikke noe særlig, sier Joar, og ser opppriktig lei seg ut. Jeg hadde håpet at Robert ville ha et godt løp her når han først kom tilbake, det var ingen glede for meg i å passere han, tvert i mot.

Du klarer å gjøre det mesterstykket å få fram et hundespann av totalt 19-20 hunder som to år på rad konkurrerer helt i toppen av Iditarod. Hva er hemmeligheten?

- Nei, det e go’e hunda, smiler Joar. Go’e gena, best brains and big hearts.

Sånne svar kan witchy-bitchy selvsagt forholde seg helt fint til. Men hvor egnet det er for spredning til almuen vites ikke.

Hundene er i hvert fall særdeles selv-ivaretagende. De spiser som hester, sover så fort halmen er på plass og har fullt fokus på sjefen. Og flytter fotan fort nok.

De 9 som gikk til mål er Joar, Britt, Sivo, Kosak, Sokk, Tater, Kjell, Hunter og Emmelou. Joar har et utmerket samarbeid med Petter Arnesen på Grevsgård, og det har båret friske frukter.

Du er ganske selvivaretagende sjøl også?

– Ja, jeg prøver å være det. Jeg har bra fokus på å få i meg nok næring unndervegs, og jeg sover bra når jeg kan det. Ellers har jeg trent en del i vinter, blant annet hatt mange økter på ergomtersykkel. Så faktisk var jeg mindre trøtt og sliten i år enn under fjorårets løp.

Nå er Ulsom’en på halm og antagelig klar for en langhvil.

Og vi sier som Heidi Weng; Det er bare å bøye seg i hatten

           Så stod vi der med gråten i handa og kofferten i halsen…….

Jeg lanserte han som Roberts kronprins i fjor. Fortsatt komfortabel med påstanden.

   Joar takker sine ledere, Britt og Joar, for vel gjennomført Iditarod 2014

                                   You’re simply the Best!

Bildet av barmarkskjøringa Elim-området er tatt av Sebastian Schnuelle.

Den vakre brune brunøyde firbeinte er Super-Sivo, som i år kunne overlate de heftigste utfordringene til sønnen Joar. Topp dame!