Laila Arvola er med som rookie-heks på Femundløpet 2015. Det er bare stas. Hun knipser bilder, henger rundt og ser på omgivelsene med friske øyne. Her er dagens sak fra Laila:

Puh. Jeg er rent ør i hodet, her sitter jeg i kafeen på Tufsingdal. Det har vært mange inntrykk, – den korte natta, bilturen opp Gauldalen før fanden hadde fått sko på beina, mørkt som i en sekk, vått og skittent. Radioen melder om ekstremstormen Ole som skal ramme oss for fullt kraft ganske snart. Det bærer oppover og oppover, og øverst i alle bakkene er Røros.

På Røros er det helt annerledes, mildt og pent og påskestemning, absolutt ingen storm. Det er bra med snø også. Vi greier akkurat å smette bilen inn mellom alle hundebilene som står rundt Idrettsheimen, – på den eneste ledige plassen. Parkering forbudt står det, men Anki sier at det ikke gjelder.

Over en kaffe går vi gjennom startlistene, – Kati, hvem er det? Jo, hun kjører hund for Emil Inauen. Og han der da?? Anki kjenner til så godt som alle. Støter vi på et navn hun ikke helt vet, snur hun litt på hodet og spør noen. Ralph Johannessen ved nabobordet kan svare på noe, han spiser gryn med noe rosa på og gleder seg til å få starten unnagjort.

Noen journalister kommer forbi og slår av en prat. Ennå kommer enkelte kjørere bort i sekretariatet, men de fleste har gjort unna formalitetene nå.

 

Mitt nord-norske hjerte gleder seg over å finne flere nord-norske navn på listene. Arne Karlstrøm er berømt for lange, seige fraspark, men han har gode hunder også. Kona Marianne har gjort det strålende i Femunden flere ganger, men han far er rookie. Trine Lyrek er også rookie her i Femunden, men i likhet med Arne en svært rutinert kjører, og superhandler Roger Dahl er veteran. Når vi etterpå rusler rundt i området før start, innrømmer Trine at hun er nervøs, men det er mest fordi storejenta, Hanna, skal kjøre i juniorklassen. Og så er det Kristian Walseth, som fikk nysleden sin i går. Den er tøff og svart, og Kristian har en plan om å vinne med den.

Vi rusler altså ut. Spannene og hundebilene har begynt å overta Røros sentrum fullstendig. Anki spør, tenker høyt og fotograferer, og alle som en spanderer noen minutter på henne med glede!

Juniorene står parkert i en egen junioravdeling. ”Meir lauk” står det på Ylva Fjestad sin bil. Jeg husker en historie pappa Stein Håvard fortalte for mange år siden, om hvordan han drev høsttrening på frosne løkåkre heime på gården. De bikkjene ble visst veldig glad i frossen løk og elska å bruke dem som rundingsbøyer.

Elin Kjelsberg forteller at den eneste Siberian i spannet hennes er minst av alle, men definitivt sjefen. Hun ler når hun tenker på vesle, bestemte Nala. Ved siden står Ella. Familien Kjøsnes sine bikkjer er trent i små 4-spann, så Ella har imponert med et heidundrende seksspann i løp tidligere i vinter. Vi får bilder av unge, Ole oppå hengeren, Martin i anorakken, rolige Hanna som har full kontroll (du kunne spart deg nervøsiteten, Trine!)

 

På den nedre parkeringsplassen treffer vi Robert Sørlie. Han sier at han egentlig bare har vært treningsassistent denne vinteren, handler Kristoffer har hatt regien. Han har så flott, musikalsk stemme, Robert, og et humoristisk glimt i øyet. Vi tror han selvsagt ikke.

Ellers er det ikke så enkelt å få tatt bilde av kjørerne, for de fleste har latt handlerteamet ta seg av forberedelsene og gjør et eller annet annet et annet sted. Ligger Sigrid i badekaret ennå, da? spør Anki. Joda, handlerne bekrefter det, men sier det blir verst for henne, for de lukter hvertfall ikke nyvaska. De flirer. Handleren til en annen kjører forteller at han (kjøreren) blir så nervøs, – ”Så han er ikke brukanes til noe likevel. Han kan like gjerne holde seg borte.” En tredje igjen sitter visstnok i badstua.

Vi passerer sleden til Per Weddegjerde der et bilde av hans 2 år gamle sønn er limt på bøylen og skal være selskap rundt løypa  Men mange er da også på plass, sånn en drøy time før start. En tissetrengt hundekjører midt i travleste sirkuset kommer seg ikke på do, sukker og sier: – ”Jaja, her er det visst bare å bruke ei forskål, som vanlig.” Kjøreren forsvinner inn i hundebilen med ei skål under armen, og jeg står imponert tilbake og merker meg dette trikset for seinere bruk.

Pete Jahnsen kjører på heimebane og er i strålende humør. Noen – sambygdinger kanskje?- sier de skal heie på han. – ” Ja, da må de vera tidlig ute,” er svaret. Han smiler lurt under den tøffe, svarte lua. Birgitte Næss Wærner er lykkelig for at superhandler Kristoffer Halvorsen vil kjøre spannet hennes siden armen hennes ikke er helt pålitelig ennå etter handleddsbrudd for ikke mange ukene siden.

Men enkelte er også ulykkelig. Roar Kvilvang er matt i blikket, hundene har begynt å hoste og han måtte trekke seg like før start. Det er visst en del kjørere som har fått smitte i spannet, det er skikkelig kjipt når man bruker så mye tid og innsats på dette.

Anki rusler ut på et jorde for å ta bilder like etter starten. Jeg skal forsøke å fange noen stemningsbilder fra startområdet. Det er sinnsykt glatt i Rørosgatene i dag, – er det varmegrader, tro? Selv om det er fredag formiddag og arbeidsdag, er det mye folk på sidelinja ved starten. Noen nysgjerrige småunger vil absolutt fram i sporet og kikke, men de er ikke alene om det, når sant skal sies. Til tider er det bare et smalt spor mellom alle folka, og vaktene må bruke utestemme når de med jevne mellomrom kommer med sitt: - ”Alle tar ett skritt tilbake!”

 

Sigrid er første kvinne ut. Ho steller og pjusker med hundene de siste seige minuttene mens den etter eget utsagn illeluktende handleren holder fronten i ro. –”Tre, to en og lykke til, sier høytalerstemmen. Løpet er i gang. De starter ut på rekke og rad, klapser handflater mot de som inviterer til det, vinker og bremser seg opp bakkene. Alle greier visst svingen der oppe, og kommer seg i fin stil ut på jordet der Anki står. Jeg hører ennå de fornøyde knisene hennes her i kafeen på Tufsingdal, – kjørerne har tatt utfordringa hennes og gjort kunster for fotografen, og belønninga har blitt en haug med fine bilder som hun nå sitter og laster opp!

 

 

Unge Santino er sist startende i dag. Han kjører stødig opp gata, og starten er over. Fra ståk og leven og folkeliv er det plutselig nesten helt stille. Hele bøtteballetten av store biler, små biler, hengere, bobiler, van-er, forskåler, møkkspader, tau og mikkmakk, handlere, kjærester, naboer og hva vet jeg er etter få minutter på veg videre, retning Tufsingdal.

Så også vi. Det er reine vårstemninga, stormen Ole lar vente på seg og sola skinner på småkupert fjellterreng, småvokst furuskog og flotte, hvite fjell i bakgrunnen. Her er det jammen flott!

Vi toger inn på samfunnshuset i Tufsingdal og for opplasting av bilder og rapportering, kun avbrutt av litt kaffe og noen kjempegode vafler. Det tar ikke så lang tid før første spann er inne. På jordet nedenfor er et område mye større enn en fotballbane tråkka med tråkkemaskin eller noe slikt, og det står symmetriske rekker med stokker til feste for sledene med en sirlig halmballe og en søppelsekk ved siden.

Det er militær orden. Spannene kommer på rekke og rad med Lars Monsen og Robert Sørlie først. Jeg må le når Bjørnar Andersen parkerer spannet sitt, de bikkjene ser så sinnsykt glade ut, glade og varme. – ”De leker seg kalde”, tenker jeg, gnir seg ned i snøen på de mest finurlige måter, svinser og danser lykkelige så spannet minner som en buktende orm. Handler og matmor Lill ser fornøyd ut. – ”Finfine forhold,” er meldinga når man spør. Men som en kjører innrømmer etter ei stund, – ”man kunne nok bli litt blaut på beina.”

Nå i kveldinga har mange spann starta videre mot Drevsjø eller Tolga, alt etter som, – det er 18-års grense på Drevsjø Det har frosset på, og fortsatt ingen Olestorm å se. Etter moden overveielse går turen for oss videre til Tolga for å følge de inspirerende juniorene.

God tur ut i natta, alle sammen, hvor dere enn skal. Ses snart!

Laila

     Se nå til å bli ferdig, da….!

Bildet av Bjørnars rullende hunder og Sigrid før start – foto: Laila Arvola

Øverst: Laila og Herman

Resten av bildene –  foto: Anki