Det sier litt om arbeidstida mi om dagen når det går votter og vinter før jeg får lest bladet Hundekjøring. Det pleier normalt å være første pri i hverdagen.
Anyway, artikkelen til ordgyteren fra Pasvik, Hundekjøring og etikk, den nødvendige debatten, er veldig interessant og tidvis veldig bra. Hvor får du alle ordene fra, Jan Vidar…? I’m impressed!
Sjekkpunktet.no har skrevet en del om noen av de omtalte “utfordringene” tidligere, og også sammenlignet Iditarod med Finnmarksløpet. Med ulike tilbakemeldinger, uten at det fratar meg nattesøvnen.
La meg ta ett av spørsmålene; forholdene tatt i betraktning, dvs. fullstendig ødelagt slede, delvis ødelagt kropp, men tross alt et intakt spann; hadde Ralph Johannessen kjempa seg til mål i et Finnmarksløp under de samme forutsetninger?
- Tja, eg bryter jo ikke løp så lett, melder Ralphen mellom stormkasta i Dagali i kveld. Men det er helt klart større å komme til mål i Nome enn i Alta. Det har noe å gjøre med de menneskene som er en del av løpet, hele reisa, det er et tøft liv der borte. Dessuten er det ikke så enkelt å bryte Iditarod, eg lurer på om ikkje vi må betale for det også, sier Ralph Johannessen.
Jeg har også påstått det tidligere og jeg mener jeg fikk det bekrefta på reisa opp sporet til Nome i år det som Ralph sier; det er av større betydning for hundekjørerene å komme seg velberga til Nome enn det er å returnere til Alta, evt. Røros. Det er mer ekspedisjon-ish, historisk, symbolsk, spirituelt. Så kan dere protestere så mye dere vil. Witchy-bitchy couldn’t care less.
At Race Marshall, Mark Nordmann, tar i mot hvert eneste spann med “Welcome to Nome” utgjør også en forskjell. Believe me.
Og da må de kjøre løpet deretter. Sånn er det bare.
Så er det selvsagt et viktig poeng at det faktsik ikke er bare å kjøre spannet bort til handler-bilen og parkere. I Iditarod er kjørere og spann som har brutt løpet bak i køen. De må vente på at drop-dogs, veterinærer og funkjsonærer blir flydd ut dit de skal før det blir deres tur til å humpe seg til Nome eller evt. Anchorage. Antagelig ikke det kuleste i verden.
Det er selvsagt noen som driter på draget i Alaska også. Nic Petit feks. Allerede på Takotna registrerte vi at han og hundene var ganske så uenig om kjøreplanen. Så gikk det som det gikk.
Jan Vidar peker på at mange gasser noe så veldig på de første 30 mila av Finnmarks-løpet. Som om løpet vinnes der, liksom.
– De lar seg rive med, sa Kjetil Backen, da vi delte skyss opp sporet i FL-1000 i 2010. Selv de rutinerte kjørerne lot seg påvirke av det tøffe feltet av mulige vinnere.
– Burde vi bue når noen kjører rett gjennom de siste sjekkpunktene med daukjørte hunder, spør Jan Vidar. Ja, det bør vi. Absolutt.
Det er etter min mening en litt halvklein fredning av de hundekjørerne som tullekjører. De bør levnes null ære når det går på trynet og midtlina subber konsekvent nedpå elveisen på vei til Karasjokk. Hvis de i det hele tatt kommer dit.
Og døde hunder bør være brutt løp, uansett. Der er jeg fullstendig enig med Inger Marie Haaland. Det er grunnleggende etisk grumsete at man kan vinne FL1000 når en av løpskompisene har daua på vegen, uansett hva dødsårsaken er. Ferdig snakka.
Dette var langt færre ord enn min favoritt-lærer i Pasvik, men vi er vel ganske greit på nett i innhold.
Det jeg synes er i overkant krevende er at “hele hundekjører-Norge” tiltrer en tidvis luftig debatt som antagelig bare omhandler noen få kjørere. De aller fleste langdistansekjørere tar særdeles vel vare på sine fantastiske løpere under løpa. Det er noen ytterst få som ikke gjør det, av ulike årsaker.
For å være blodig ærlig; vi veit hvem de er, vi ser det er tidvis gjentagende.
Hvor lenge skal vi pakke det inn i alskens svada, generell debatt á la etiske utfordringer?
We’ll take care of them, won’t we..?! Foto: Christiane Ødegaard
Øvrige bilder:
Øverst: Jan Vidar Dahle – Harestua 2014
Nr. 2: Ralph Johannessen i Nome
Nr. 3: Mark Nordmann ønsker Mats Petterson Welcome to Nome
Nr. 4: Huldra fra Fagerheim; Inger Marie Haaland
