Han er oppvokst gatelangs på Veitvet – nesten. Så bar det til Hodalen og ødemarka på slutten av 70-tallet – og sånn ble det.
Morten Paulsen er av “gamlegutta” i norsk sledehund langdistanse. Vi snakker “Før Lars Monsen”. Morten dura rundt med Gordon setter og pulk før han konverterte til huskyverdenen på tidlig nittitall. Så bar det i veg med Femundløpet – først med 6-spann.
– Det var 6 hunder jeg hadde, da starta jeg med det, sier Morten. Jeg hadde telt med, og kokte mat til bikkjene på primus. Sånn var det bare.
Det vi prøver å si er at Morten i sjela egentlig er av de vedafyrte langdistansekjørerne.
Og da er det jaggu noe som ikke rimer når vi ser påmeldingslista for sesongens La Grande Odyssée. Hva i svarte gjør en snart 60 år gammal Hodøling på den lista ?!?
- Det er egentlig et godt spørsmål, innrømmer Morten. Jeg var påmeldt i fjor, men måtte droppe det pga sykdom og manglende høsttrening. Men jeg var handler for Jean Philippe Pontier (franskmann bosatt i Hodalen), og ble vel litt revet med av sirkuset.
Ja, for det er sirkus?
– Sammenlignet med Femundløpet og Finnmarksløpet er LGO et kjøpesenterløp, erkjenner Morten. Men for en Hodøling som meg, med snaue 60 sambygdinger og 15 km til nærmeste butikk, er det jo litt kult også. Og mediamessig er det helt rått, insisterer han. Det var tv-kanaler fra “ørten” land, det er utrolig hva de klarer å få ut av det lille som er, sett med langdistanseøyne.
– Men hvor bratt det er og hvor mye opp og ned, det er jeg litt usikker på, innrømmer hodølingen. Og for å være ærlig; da jeg fikk kjøreboka og så høydekurvene ble jeg litt småkvalm. Opp skal vi nok alltids komme, men ned er da jaggu verre.
Men som handler under årets løp har han bare positive opplevelser.
– Ja det var veldig trivelig, hyggelige folk, god mat, og vin hver kveld, forteller Morten. Ikke en pose med real turmat i mils omkrets! Men for å være litt seriøs – mitt mål er å ha det moro og gjennomføre med glimt i øyet. Hvis jeg overlever!
– For jeg innrømmer at jeg ble ørlitt betenkt etter å ha snakka med Kjell Brennodden. Han fortalte at han hadde hatt veldig lyst til å kjøre LGO, men at han ikke tør. Så da tenker jeg at noen ganger er det helt greit å ikke helt vite hva man går til, sier Morten.
Tøffesnuppa Kristine Jerijærvi blir med som handler, men ellers er støtteapparatet ikke så mye å rapportere om.
– Kristine er god i finsk, men kanskje ikke i fransk, tuller Morten. Men hun er ei flott hundedame, selvgående og tøff. Det er sånne man må ha med seg, sier han.
Vi ønsker masse lykke til og lover å holde et øye med kjøpesentersirkuset som vi ikke har tatt på alvor etter at Robert Sørlie forlot åsstedet i 2010.
LGO er definitivt ikke for pyser og bildet er rappa fra LGO sin side
