Ja. Vi skriver alt for lite om hundene. De vakre, suverene, fantastiske løperne som gjør at vi i det hele tatt har noe å skrive hjem om. Intensjonene er der, men vi er håpløst prinsippløse når det drar i hælinga og blir “for travelt”.

Noen få unntak er det, og Herman er en av dem. Som kosteskaftinnehavere av første klasse snappa vi rimelig kjapt opp energien til gromgutten på Ronny Frydenlunds spann. Han tok oss mildt sagt med storm under årets Finnmarksløp.

Men så skulle Herman bli pensjonist. Han fikk vel sitte inni bilen på vei hjem fra Alta (eller var det i fjor? – whatever) Herman skulle campe med katta foran ovnen på Sniffkennel etter årets Finnmarksløp.

Han tok da jaggu fattern inn til 4. plass på 100-mila. Mission completed!

– Men det ser ut til at Herman synes pensjonisttilværelsen er skikkelig oppskrytt, påstår Ronny Frydenlund. Han er i full trening!

Sukk, sier vi da. Vi har ikke møtt mange sledehunder som har vært like “høye og mørke” som Herman.

– Jeg veit jammen ikke om han er klar for en ny sesong, sier Ronny. Men han er jo god, da. Hvis han skal gå løp i vinter blir det kun ett; FL1000. Men han må bestemme det sjøl. I går hadde jeg med 20 hunder og slapp alle ut av henger’n på Åstbrua. Men Herman satt igjen i kassa og viste tydelig at han ikke skulle trene den dagen. Så da ble det sånn, bekrefter Ronny. Men ellers er han i farta.

Klart Herman kan være litt selektiv. Når du er ni år, har en svært respektabel kilomterstand, bøtter av løp under selen og i hvert fall tre Topp-5 plasseringer på FL1000, da trenger du ikke være med på alle treningsturene. Herman flyter på sjarmen, på rutinen og på god karma.

Det er vi bra trygge på

Er dette noe å bråke med da, tenker (kanskje) Herman – inn til mål og 4. plass

                         Takk, Herman!

Alle foto: Christiane Ødegaard