Da jeg hørte om ekspedisjonen “5 scootere up trail Iditarod 2014″ var jeg nok ørlitt betenkt. For det første syntes jeg det hørtes helt høl i hue ut med tanke på at ITC ville ha argus-øyne på, tross alt dobbelt-champ, Robert Sørlie.

For det andre så jeg på prosjektet som galematias. På den annen side – når man kjenner litt til Thomas Wærner, så vet man jo at han ikke har magemål for det vanlig dødelige anser som galskap.

Med på turen var Trine Lise Bakke. Ikke helt halvtam, hun heller. 52 år med bakgrunn som sprintkjører og trailersjåfør. Antagelig en god ballast når man skal på denne type tur.

Trine Lise starta sin “Iditarodkarriere” etter at hun solgte hunder og utstyr i 2005. Hun brukte deler av pengene på å følge Robert Sørlie til sin andre Iditarod-seier i 2005.

- Det har vært en drøm å kjøre løypa med snøscooter, påstår Trine Lise. Thomas Wærner rakk knapt ut av Alta etter fjorårets seier i FL-1000 før jeg ringte han og spurte om vi ikke skulle dra opp løypa sammen på scooter. Iditarod-starten til Team Elkonor var da lansert.

Så galskapen er hun altså selv skyld i.

Etappene hvor hundekjørere hadde de største utfordringene var også tøffe for scootergjengen. Det har vært holke, null snø, søle, glare ice – et rimelig bedritent føre i store deler av løypa. Mellom 150 og 160 mil på scooter i løpet av 8 dager, det høres helt vilt ut. (Jeg blir sår i baken bare med tanken!)

– Joda, sier Trine Lise, det gikk ganske heftig for seg i perioder. Jeg veltet med scooteren mange ganger, og jeg var ikke alene om det.  Og ære være de som har kjørt de  sammeetappene med storspann. Vi snurra rundt flere ganger på isen og har absolutt hatt våre utfordringer. Likevel er jeg overrasket over at jeg klarte å være såpass avslappa i kroppen, forteller hun videre. Antagelig har jeg litt igjen for at jeg kjører mye MC.

En gang fikk scootervelten følger. – Jeg fikk scooteren over meg, forteller den tøffe dama, og beinet fikk seg en skikkelig smell. Det er fortsatt hovent og blåsvart når hun viser meg det.

– Men jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle si et pip om det, og gjøre min del av den jobben som måtte gjøres.

Men det har vært mange fine øyeblikk også.

- Vi kjørte i soloppgang og solnedgang på Yukon, forteller eneste høne i kurven på veien. For meg har ikke konkurransen vært så veldig viktig, å se løypa var det viktigse for meg. Om Robert hadde vunnet hadde det selvsagt vært en bonus, men turen var altså det viktigste.

Og hvordan var det å være på en sånn macho-tur som eneste fru’ntimmer med testosteron x 7?

– Det har gått veldig bra, insisterer Trine Lise. Men jeg innrømmer at jeg har sett sider av reiseleder’n som var nye for meg. Alt i alt det har vært en flott opplevelse!

    Dette er altså Iditarod-løypa ved Rohn, ikke akkurat blåswix-føre.

Men så var det også så vakkert – her ved Rainy Pass. En tur full av kontraster