Som jeg nevnte i går var Laila Arvola på sporet under Troms Quest. Det viktigste oppdraget var å passe på en veikryssing. Men hun knipset også bilder og jammen har hun skrevet en solid rapport om litt av hvert fra løpet. Det er bare så fantastisk med bidrag fra eksternt hold. Tusen takk form tekst og bilder, Laila!

TromsQuest 2015-01-24
Fredag kveld og en hyggelig ”startbankett” går mot slutten. De fleste kjørerne har krøpet i posen for lenge siden, men en hard kjerne av sekretariat, et utvalg kjørere og noen av oss publikummere blir sittende litt utover kvelden.

Løypene diskuteres. En kjører kommer inn sånn nærmere midnatt og registrerer seg (altså 2 timer for seint) og spør om hvordan det blir med den svingen i utkjøringa i år. Rennleder, som for øvrig opererer etter Nord-Koreanske prinsipper i følge eget utsagn, altså, ”Det blir som æ sei”, forsikrer at den svingen nå er blitt en ren drøm å kjøre. Forsamlingen ler en latter jeg ikke helt er en del av før det dukker opp historier om kjørere som parkerte sleden 2 meter opp i et tre i den svingen og senere beskrev opplevelsen som den samme følelsen man får når noen peker med et gevær mot hodet ditt. Høres fælt ut, men svingen skal altså nå være historie. Rennleder forklarer humørfylt at de startet dette løpet med løyper som etter første året utelukkende kunne bli bedre som et slags pedagogisk prinsipp J.

Parkeringsplassen fylles opp med kjørere som trosser iskald sno og glattpolert is og forbereder seg til løp i morra. Surt som fy, ja, men det er nå tross alt ikke 28 minus, slik det var i går, er vi enig om. På Rostavannet  skal det visstnok bare være et kort område med blank is og på fjellet er det greit nok, sjøl om snøen er gammel og slitt og har blitt flytta på av vær og vind mange ganger siden den dalte ned ved juletider.

Og der var det helt stille. Stille, stille. Ikke ei bikkje å høre. Så sov godt da, folkens, vi skal jo opp før sju i morra.

Lørdag morgen
Personlig synes jeg vi tørner ut tidlig, men mens vi sitter der og spiser frokost i ullunderbukse og lue, kommer Geir Wang kjørende. Han starta ut fra Nordreisa i halv-fem tida i morges, og da hadde han vel antakelig vært ute i god tid før det og ordna med bikkjene.

Aslak rennleder går gjennom løypa på kjøremøtet: Det var den der svingen igjen… Etter sagnomsuste feilkjøringer er området døpt om:  …. ”-  i år har vi håp om at ingen havner ut på Ole-Sigleif myra”, sier han. ”Løypa krysser rett over Tamokelva i år siden denne kun er egna for å sette verdensrekord på skøyter.” Bakken ned på Lille-Rosta skal gå bra hvis man ikke ”bruker opp” sålen med klobremsen, – ellers kan det bli litt stusslig for de som kommer sist. Gjennomgangstema er altså at det er litt snaut med snø i ”lavlandet”. Langs Rostavannet er det greit med snø i kanten i et belte på 10 meter, så er det speilhålke resten. Så opp Sørdalen, – Geir Wang er kjent og har startnummer 1, – hold dere bak han om dere er i tvil, er rådet. Lokalkjente Stian beskriver løypa opp på fjellet: ”- Fin-fine forhold, i velkjent Troms Quest stil en del svinger hit og dit, men vi som er her ifra, synes det er greit. Eneste som kan gå feil er kryssing av ei velbrukt hundeløype der man kommer opp fra Dividalen.” I mitt stille sinn tenker jeg at hadde det vært meg, hadde jeg vel havna ned i Dividalen i stedet for oppe på fjellet. Men rådet fra de lokalkjente er at hvis det plutselig begynner å gå kraftig nedover og man får utsikt over en flott dal, bør man nok vurdere å snu. Stian beskriver malerisk, et hopp naturen har lagt midt i løypa, – men verre enn sist Iditarod er det tross alt ikke.

Alle hender trengs, plutselig står vi der med refleksvester i hendene og skal passe veikryssinga til Sørdalen. Joda, det skal vi greie. Vi starter ut før løpet har starta, en januarmorgen så vakker at det gjør vondt. Fjellene lyser rosa i krystallklar vinterluft. – Det er ikke mange dagene siden sola kom tilbake, og å se de eventyrlige fjellene rundt Lille Rostavannet i forsiktig januarsol gjør ufattelig godt J Vi noterer passeringstider, og den ene bilen utenom hundekjørere som passerer i løpet av hele formiddagen, har vi bra kontroll på.

Men isete og hardt er det, de store spannene safer litt og i skrivende stund kjører 8-spannene vel så fort som de store. Spannene begynner å fylle opp isen på Råvatnet der sjekkpunktet er. Der ligger bikkjene fint i le for den kalde snoen. Til nå har Taisto Torneus kjørt fortest av 8-spanna og Ronny Wingren fortest av 12 spanna, men det skille ikke så mye nedover på listene. Maria Hernetkoski har kjørt strålende for Team Walseth, og alle Walsethene kunne jo ikke sitte heime i Alta og se på dette, så de dukker like godt opp på overraskelsesbesøk for å følge kjøreren sin.

Lørsdag kveld
Taisto legger seg på utbrettsenga si, Mats Petterson med guttungen i armkroken tar en siesta like bortenfor. Mange er ut i bobilene på parkeringsplassen. Det er stille i kafeen. Da vi kom inn etter økta på Sørdalsveien, stod det SEKS barnevogner på rekke og rad utenfor kafeen, og inne krydde det av småtroll. Det lover godt for rekrutteringa for sporten vår.

Internettoppkoplinga er ikke så enkel. Gisle i sekretariatet får det til og oppdaterer fortløpende via Facebook, og Espen påstår at det går via Bluetooth.  Ikke det nei.. Men jeg gjør det på min måte, stikker ned på Shell i bygda der en hyggelig mann gir meg koden til internettet deres. Innklemt mellom oljekanner og vindusviskere sitter jeg og forsøker å sende ting av gårde. ”- Kanskje du vil ha kaffe?” spør han. Det jobber altså rett og slett en engel på Shell i Øverbygd. Jo, takk,- jeg får svart, herlig kaffe og lover å fylle diesel hos han neste dag.

Ronny Wingren starter ut i halv ti-tida om kvelden som første spann, med Maria Hernetskoski få minutter etter. Så starter de ut på rekke og rad, de flinke juniorene som skal få bikkjene til å trosse mørke, is og sno, rutinerte kjørere som ikke egentlig er her for å konkurrere, – ”men det er rart med det.” Mats som skal kjøre Iditarod, flere spann som skal til Femunden om et par uker. Tove og Torkil som har busslaster av turister daglig på denne tida av året. Og ivrige elever fra Folkehøyskolen 69-grader Nord som hjelper alle ut og har hatt ansvar for sjekkpunktet.  Oppe i sekretariatet hører vi stemmen til Siw, rutinerte Siw som ifølge Espen er den perfekte handler ( i tillegg til å være en dyktig kjører): alltid blid og trenger omtrent ikke søvn, du skulle sett da hun handla for Lotta…: – ”Nr 43 Ingvild ut på tid”… Det spraker i den prategreia, – snart har gjengen der nede på vannet fått ut alle spanna. Gisle oppdaterer. Det er folk i aksjon over alt, Sørdalen, Dividalsbrua, Råvatnet og her i sekretariatet.

- Hørt noe? Jo, Ronny har ringt til handleren og meldt på sin saklige måte: -”Hon kom. Och førsvann.” OK, han er blitt forbikjørt, det må da bety det?

Sånn litt før to passerer første kjører Dividalsbrua og kan ventes inn til mål. Elisabeth Uglebakken blir den ærerike vinneren av TromsQuest Junior 2015 J. Stor ståhei, vi vrimler rundt og gleder oss med henne, alle Uglebakker og hjelpere, Camilla spiller musikk ut i natta og rennleder Aslak ønsker henne velkommen. Ikke lenge etter meldes to spann inn.  To?? Vi har jo hørt at Maria distanserte Ronny med 5 minutter på null komma null?? Men nei: Stolt vinner av åpen klasse TromsQuest 2015 er Ronny Wingren!! Fanfare!

En spannlengde minus en snutelengde bak kommer Maria. Vi blir presentert for noen finske gloser som muligens ikke står i ordboka. Men det meste er norsk: Ho kræsja i et tre, sleden ble knust og ho måtte løpe etter noen bikkjer som kom seg løs og… vi ser det for oss. Ronny kjører sindig av gårde til kroken sin på parkeringsplassen og steller bikkjene når jeg kommer for å ta bilde. Det har gått fint, han venta ikke å vinne, løypene var fine og terrenget fantastisk. Hos Team Walseth er man også fornøyd. Riktignok er sleden et sørgelig syn, men alle hundene og kjøreren er like hele, og noe snakk om ”evig toer” vil han ikke høre på: Han er da tross alt stolt vinner av Barnas Finnmarksløp i 2004 eller hva det var. Men tro hvor raskt man kan få tak i en ny slede?  – Denne kan definitivt ikke brukes på Femunden!

Geir Wang som nummer tre sniker seg stille inn til bilen og steller bikkjer, Mats Petterson likeså. Så kommer det en til Uglebakken, Ole Christian denne gang: Han vinner 8-spannklassen og er strålende fornøyd. Taisto Torneus kommer like bak, på sitt stille vis, kikker litt på oss og drar til kroken sin med bikkjene, han óg. Så kommer Egil Eliassen, han som brakk ribbeinet på første runden. Han har prøvd å ikke puste på hele sisterunde, forteller han. For det gjør fryktelig vondt. Den gladeste i gjengen tror jeg er fjerdemann, Magnus fra Harstad. Han har gjennomført sitt første hundeløp og er helt i hundre: Dette ga mersmak!

Man burde nevne alle spesielt. Alle har vært der ute i svarte natta og kjørt etter sine egne mål. Ben kjørte absolutt hele første runde med brukket slede,  – men like blid!! Noen kjørte tidlig feil ut i skogen (kan det være Ole-Sigleifmyra likevel??), og kom uopprettelig etter, men fullførte! Jeg får med meg juniorjenta som takla parkering, mørke og gråt og fikk råd og hjelp av en rutinert kjører til å stokke om på spannet og komme seg rundt. Well done, på mer enn en måte! Men jeg greier ikke å få med alle, dessverre.

I åttetida om morgenen er alle i mål. Brødrene Prestbakmo har ikke hatt unødig slitasje på sengetøyet i natt, i likhet med Gisle, Siw, Camilla, og Kirsti i sekretariatet. Hele det øvrige maskineriet, de som har organisert kafe, sjekkpunkt, det svære premiebordet, alle vaktene rundt omkring – alle burde vært nevnt. Det kan jeg ikke. Men dere er sett og lagde et utrolig hyggelig arrangement!

Så søndag morgen, før premieutdeling, før middagen klokka 12, drar vi tilbake til Tromsø. Takk for nå, ses neste år vel?

Laila