Når du har en av verdens beste langdistansekjørere til onkel, – ja da blir du «nevøen til«. Sånn er livet. Men Bjørnar Andersen presterte tidlig på egen kjøl.
Masse pokaler, medaljer og samekniver har han på hylla. Ekstra glans har de som han har innkassert foran nesa til Robert Sørlie. Rookie of the year Iditarod 2005 til 4.plass. Say no more.
Nå har «nevøen til» også blitt «naboen til» Robert. Bjørnar, Lill og Marius har flyttet inn i en super kåk noen hundre meter lenger inn i Jeppedalen. Hundegård er selvsagt på plass og de har fått bodd seg til.
Bjørnar har ikke vært helt i vater rent helsemessig på en stund. Etter fjerning av en nyre er formen nå stigende. – Jeg har mye mer energi nå enn jeg har hatt de siste årene, forteller Bjørnar. Men helt frisk er han ikke. Han jobber fortsatt redusert tid, og bruker mye tid på å trene kroppen tilbake i form. Noen nerver i klem etter operasjonen surrer det litt til, men han er optimist.
- Vi satser selvsagt for fullt, sier Bjørnar og kikker mot handler og fabrikkjører, Ola Martinsen. For det er Ola som står for en god del av trening og diverse i høst.
– ATV-kjøring er det verste, forklarer den nyinnflytta Jeppedølen. Det blir altfor statisk til at ryggen trives over tid. Slede går bra. Mye mer bevegelse og en helt annen arbeidsform.
Team Bjørnar Andersen går igjennom et generasjonsskifte i kennelen. Igjen på spannet fra siste Iditarodsesong er kun Marius. Han blir ni år, men er still going strong, og har et lass med rutine. Resten av gjengen har fortsatt mye å lære. Spannet til Bjørnar består for en stor del av små tisper. Stikk i strid med nabo’n Robert som i år kjører 16 store hannhunder.
– Det er et gammelmanssyndrom, flirer Bjørnar. Han orker bare ikke sparke og jobbe mer!
Bjørnar har ganske god erfaring med mange smådamer på lag under løp. Da han vant FL1000 i 2004 ble han mobba litt for de knøttsmå firbente lagkameratene. Og da han sloss med Sølvreven om 2.plassen i FL1000 2010, kjørte han inn 20 min på Robert fra Karasjok til mål med sitt 6-spann, hvorav 5 var små tisper.
– Det er ikke størrelsen det kommer an på, ler Bjørnar, det er meter pr. sekund. Så blir han veldig seriøs og mener bestemt at når han vinner tispenes tillitt er de jevnt over bedre enn hannhundene. – Ikke misforstå meg, sier Bjørnar. En god hannhund er en god hannhund, men jeg synes det er lengre mellom dem enn de gode tispene.
Uansett, Bjørnar er påmeldt Mush Synnfjell. Det fikk han vite av Thomas Wærner pr. telefon. Han skal også kjøre Gausdal maraton og Hallingen. Ola Martinsen skal kjøre Femundløpet. Det blir hans første start på 600 km, men målsetting er å vinne. Itt’no knussel.
Og Bjørnar skal til Finnmark. Han har nemlig noen gode hunder til gode hos Team Robert Sørlie til bruk på 100-mila.
Avtalen fra i fjor, lån av de fem beste hundene til Robert fra Femundløpet, måtte utsettes på grunn av sykehistorien. Det er kjekt å ha litt på lur. Han må riktignok fire litt på tispefokuset sitt, da. Ikke en tispe å hente fra nabo’n.
Men det får være måte på prinsipper!
Bjørnar med gullgutten Marius
