Da jeg snubla over en historie om en “utenforståendes” syn på hundekjøring, var det ganske lett å nikke gjenkjennende til mye fra mitt møte med langdistansesporten for 10 år siden.

Nina Leiros er brukshund/redningshunddame, og har lang fartstid med hundearbeid. Etter at hun ble kjæreste med en erfaren langdistansekjører – Geir Wiik – har hun det siste året sett hundeverden fra en helt ny vinkel. Jeg synes hennes betraktninger er vel verdt å dele med andre, og det har hun gitt oss lov til. Enjoy!

I 2011 ble jeg introdusert til en ny verden. Hundekjøring! Jeg visste jo at det fantes folk som var gale nok til å kjøre tvers over Finnmarksvidda med et hundespann, men der stoppet i grunn min kunnskap om det. Jeg tror selv at jeg har hatt et relativt åpent sinn ifht til hundeverden jeg ikke vet noe om, men jeg må nok innrømme at jeg ikke helt forsto hvordan man kunne ha 14 bikkjer, og ha det samme forholdet til de som jeg hadde med mine to, som stort sett er med meg over alt. Du verden så feil det er mulig å ta!

Det er snart to mnd siden vi pakket bilen og reiste til Finnmark, hvor Geir skulle kjøre Finnmarksløpet 500 km 2012, med Lalinja, Josefine, Imaqa, Isabella, Oda, Gråbein, Ingo og Prikken. Opplevelsen ligger fortsatt og «vaker» i meg. Og jeg leter etter ord som kan beskrive den. Samspill, lagånd, omsorg og glede er ord som først dukker opp.

Jeg gråt når de sto på startstreken, og jeg gråt når de kom i mål. Og jammen felte jeg noen tårer underveis på noen sjekkpunkter også! Men det var ikke sorg som forårsaket tårene Det var gleden jeg så hos både mann og hunder, og stolthet over det de presterer. Som et lag. For det er virkelig et lag. For et år siden kunne jeg ikke tro hvor tydelig det er- hvor gode disse firbente er på å teamarbeid. De hjelper hverandre fram, og støtter seg på hverandre når det trengs. Hva kan egentlig en trekkhund? De er kanskje ikke så gode på fri ved foten, eller fremadsending til rute – som man trener på om man vil konkurrere i lydighet. Men når man er så heldig å få leve sammen med en slik flokk, og få se på dem i alle situasjoner oppdager man at det er mye de må lære for å bli en god trekkhund. At de må kunne retningskommandoer, fartskommandoer, start og stopp, er kanskje åpenbart. Men det kunststykket det er å IKKE vikle seg inn i liner og seler mens man løper, og evnt å komme seg ut av flokene i fart- det hadde jeg aldri tenkt på. Eller å kunne gå på do mens de løper! Det imponerer meg faktisk!

At de opptrer som et team, og hjelper hverandre og støtter seg til hverandre når det trengs er også noe jeg har måttet se for å kunne forstå. De kan oppføre seg i forhold til andre hundespann, elg, sau, biler og folk. De passerer forstyrrelser som for andre hundeeiere kan virke nærmest uhåndterlige- fordi de har lært det. De blir håndtert og sjekket av diverse ukjente og kjente veterinærer igjennom løpet, uten å gjøre noe nummer av det. De disponerer kreftene sine, og hviler når de kan. For mange av oss er øvelsen «Fellesdekk med forstyrrelser» noe av det vanskeligste vi trener på.

Under Finnmarksløpet ligger det 80 hunder og sover, på et område på 15×30 meter. Snakk om fellesdekk med forstyrrelser? De kommer inn, får halm til å ligge på, dekken, håndleddsvarmere, og til slutt et ullpledd over seg – også sover de! Rundt dem er det hundrevis av bikkjer (noen med løpetid) og folk som kommer og går. Og der ligger de. Og jeg sto på utsiden og felte en tåre i beundring.

Det å måtte stå på utsiden, uten å få lov til å hjelpe til, var faktisk tøffere enn jeg hadde trodd. Jeg skulle gitt mye for å få lov til å kose litt på pelsdottene i det minste, og få hjelpe Geir med noe slik at han kunne få sove litt mer. Jeg var ikke forberedt på at det skulle være så vanskelig å bare se på, på andre siden av sperrelinja. Men når man står på den andre siden av sperrelinja, har man god tid til å se.. Ikke bare på det fineste spannet og den kjekkeste mannen Men på alle som er inne til samme tid. Og det jeg ser, varmer.

Og jeg tenker at mange andre hundemiljøer har mye å lære. Jeg ser harmoniske og lykkelige hunder, og hundekjørere som gjør alt for at hundene skal ha det bra. Det stelles, legges, varmes, fores og koses. Hundene skal fores og vannes etter alle kunstens regler. Jeg ser hunder som knapt kan vente med å komme seg videre etter noen få timers hvile. Jeg hører og ser hundekjørere som setter igjen en hund hos handlerne sine, med instrukser for behandling og bevertning som hvem som helst vil misunne hunden. Jeg ser relasjoner mellom hunder og hundekjører, som synes for mitt blotte ukjente øye. Også feller jeg en tåre igjen Under disse dagene i Finnmark, ser jeg ikke en eneste episode som gir meg grunn til å felle tårer av andre grunner. Jeg sier ikke at det ikke forekommer, for det gjør det sikkert her også- og jeg ser tross alt bare en liten del. Men jeg har flere ganger tidligere, på andre typer hundearrangementer hatt behov for å felle triste tårer- over mennesker som bevisst eller ubevisst ikke behandler sin hund på en god måte. Det være seg fysisk avstraffelse ifbm konkurranser og trening, eller smellfeite bikkjer som knapt kan gå i utstillingsringen.

Følelsen og opplevelsen jeg sitter igjen med etter dagene i Finnmark, er gode. Og jeg tenker at det er faktisk ikke mulig å tvinge en hund til å løpe 500 eller 1000 kilometer. Da er man nødt til å være på lag. Og alle må bidra, enten man har to eller fire ben.

Når de kommer til mål mandag kveld, Lalinja og Imaqa først over målstreken – gråter jeg igjen. Så glad for å ha de alle i nærheten, og for at de er like hele og friske alle sammen. Både Geir og bikkjene. For det er en påkjenning å løpe 500 km på to dager. Ingen tvil om det. Og det er ikke for hvem som helst. Og før man skal løpe over Finnmarksvidda, er det unnagjort timer på timer og mil på mil med trening gjennom hele året. Har du tenkt å vinne birken, må du gjøre mer enn å kjøpe nye ski. Sånn er det med hundekjøring også. Og det trenes, og det stelles og det fores etter alle kunstens regler for at hundene skal klare påkjenningen. Men du verden så godt det er å være skikkelig sliten? Så deilig det er å være i god form- og kjenne at kroppen fungerer? Etter å ha sett trekkhunder på nært hold, er jeg overbevist om at de syns det er like deilig med en treningsøkt som jeg syns! Og heldige er de, som får gjøre det de helst vil! Løpe, jobbe og være på et lag! Fantastiske skapninger, og heldige meg som får lov til å oppleve det.

Har du muligheten til å oppleve dette live noen gang, håper jeg du vil gjøre det! Det er en fantastisk opplevelse, og jeg gleder meg til fortsettelsen, og til neste års Finnmarkstur!

Hunder under pledd er sjekkpunktets egne, øvrige bilder har vi fått låne fra Nina Leiros.