- Det har vært mer en ekspedisjon enn et hundeløp, sier Ralph Johannesen da han setter ned ankeret under The Burled Arch i Nome kl. 18.45 (03.45 norsk tid).
Det har vært 10 dager med en særdeles utfordrende ferd gjennom Alaska for rookien fra Dagali. Vi vet han har studert kjøre- og hviletider og virkelig satt seg inn i de mange opplevelser som de ulike kjørerene har hatt i tidligere løp.
Men det Ralphen og de andre har opplevd i det 42. Iditarod er det ikke mulig å lese seg til.
Alle de norske er enig om en ting; et sånt løp ville aldri ha gått av stabelen hjemme. Det fantes knapt føreforhold. Mil etter mil med is, søle, stubber, storm, blåholkebakker og månelandskap. Det var vel bare McGrath – Kaltag som hadde nogenlunde vinterlige forhold.
En haug med sleder ble pinneved, kjørere har brukket/brista bein både her og der i kroppen. Ralph har tatt ribbein og er skikkelig forslått eller har brista kragebeinet. Nesa er blodig, han har blåveis og forfrysning.
Han erkjente etter knall og fall og sledebrekk at løpet var over for hans del når det gjaldt å konkurrere i toppen. Men kjørte på. Gir seg ikke.
Han får spørsmål fra speaker om hvorfor han fortsatte konkurransen med brukket ribbein og store smerter. – Jeg kunne ikke dra hjem til Norge uten å ha kommet meg til Nome, svarer han kjapt.
Inn til Nome med Lukas og Lucky i led.
Jeg synes du ser yngre ut, jeg, flirer Robert til Ralph etter målgang
He did it!
