Vi får dessverre litt for lite tid med alle de flotte juniorkjørerne på Femundløpet. Derfor er vi veldig takknemlig for at bronsemedaljør i årets NM for juniorer, Torjus Mortensen Bakk, sa seg villig til å bidra med en rapport fra sitt løp.

Her er den;

Rapport fra Torjus

Så var vi der. Seks supergira hunder, og en spent fersk hundekjører klare for å tilbakelegge 20 mil i fjell og skog. Tiden fra vi så smått hadde begynt å finne fram seler og liner i august, til vi plutselig stod på startstreken på Røros, hadde gått fort – nesten litt for fort. Tanken på hundene ikke hadde så mye trening i beina som de egentlig burde hatt, gjorde meg en smule spent. Vi hadde ikke hatt treningsforhold hjemme før knappe to uker før løpet. Litt reising tidlig i januar ble det, men og få trent så mye som vi burde ha gjort, kun i helgene, sier seg selv; det er vanskelig. Og i desember var det bare holka. Jeg tror de hjemme kan skrive glatt under på at frustrasjonen min i desember var en smule høy. Nærmere julaften hadde vi kun hatt tre turer på ATV den måneden, og alt var et «holke-helvete», og bikkjene fikk ikke lea seg. Å slippe dem løse var risikosport, og sjansen for skader på glatta var alt for stor. Når man da leser om konkurrenter som er ute på 10-mils turer på fantastiske forhold, er det god grunn til å bli frustrert. Men nok om det, løpet gikk da kjempe bra for det!

Å oppleve Røros under Femundløpet var virkelig en flott opplevelse. Stemningen både før og etter løpet var kjempe trivelig. Starten for kjøreren opplevdes jo selvfølgelig stressende, men det var veldig gøy. Det at så mange mennesker var i kjerkgata gjorde starten veldig stemningsfull og flott. Første etappen kjørte jeg en del sammen med Anette Børve Hernes, men etter Femunden dro hun forbi meg. Hundene hadde ikke hatt noen lengere tur enn 7 mil, så jeg var litt spent på hvordan de ville takle første etappen. De gikk litt sakte på slutten, men etappen gikk ellers fint. Satte utrolig pris på at folk stod langt ut på kvelden og heia langs løypa, og delte ut kvikk lunsj! Sånt blir man i humør av. Inn til Tufsingdalen lå jeg som nummer to. Hundene hvilte godt på Tufsingdalen og det at det var seks timer obligatorisk pause var ikke akkurat dumt for oss som har hatt problemer med treningsforhold. Sjekkpunktrutinene gikk greit, med god veiledning fra Tore (Bergby). Fikk et par timer på øyet, og var klar for neste etappe mot Tolga like før klokka fem om morgenen.

Jeg hadde hørt at etappen hadde mye stigning, noe det også var, uten at det var noe problem. Jeg kjørte mye alene på denne etappen, så ingen før Marcus Kampesveen tok meg igjen like før Tolga. Flott oppe på fjellet da dagslyset kom. Sjekkpunkt Tolga var et veldig oversiktlig og behagelig sjekkpunkt. Kom inn dit som nummer tre. Sjekkpunktrutinene gikk mye raskere nå, og jeg fikk meg litt søvn før siste støtet skulle settes inn.

Jeg kjørte rolig ut fra Tolga og bremset mye ned i starten, hundene var veldig gira og klare. Fokuset mitt lå nå på å sikre 3. plassen. Jeg ble ganske overasket da jeg plutselig så ryggen på Marcus like foran. Tanken på at 2. plassen var innen rekkevidde gjorde meg gira. Da vi kom bort til fjellet vi skulle over etter Tolga (vet ikke hva det heter) lå jeg like bak Marcus. Det blåste litt over fjellet og vi kjørte sammen mens vi byttet på å ligge foran. Vel nede fra fjellet dro Marcus ifra meg og fokuset mitt ble igjen flyttet til å berge 3. plassen. Men da vi kom til Narjordet dro jeg jaggu ifra han, og jeg sparka og sprang som en gærning oppover bakkene. Kunne jeg klare det? Men i langdistanse skifter det fort. Da jeg kom opp på Gråhøgda begynte det å blåse en del. Lederhundene mine nektet plutselig og følge løypa.

Aktor som vanligvis er super på og ta kommandoer, nekta å gå mot vinden og skjærte ut til siden. Da jeg skulle gå fram og dra de tilbake til løypa, dro de løs ankeret og jeg stod der med det lineklusset. Jeg fikk ordnet opp og dratt de inn på løypa og kom meg litt videre. Men så begynte det å blåse enda mer, sporet fokka igjen, og jeg sleit med og se stikkene. Og da var det stopp. De er ikke akkurat vant til så mye vær, disse bikkjene. Og konsekvensene av at de er trent for lite i dårlig vær, fikk jeg bittert igjen for nå – kun en mil fra mål. Hundene la seg pal ned og hadde ingen planer om å rikke seg av flekken. Det tok hvert fall en time før det ble bevegelse. Jeg prøvde med snack, lirket og lurte, prøvde alle foran – unntatt Yankee – en real energibunt som egentlig ikke er noen leder. Men han var den eneste som virket klar. Jeg satte Yankee foran, rista litt i linene, og sprang foran, og så etter stikkene mens jeg ropte på bikkjene. Og da kom de. Endelig. Det var ikke så langt ned før det ikke blåste så mye og bikkjene fant løypa sjøl.

Og se Røros lyse opp der framme etter 21 flotte mil i villmarka var et nydelig syn. Jeg kom inn på malmplassen til 3. plass sammen med 6 fantastiske hunder, og er veldig fornøyd med å komme på pallen. I helhet syns jeg løpet var et veldig flott tiltak for juniorene, men det er et par forbedringspotensialer. Det at de legger premieutdelinga til 3 dager etter at løpet faktisk er ferdig, synes jeg er dårlig. Å ta tre ekstra fridager fra skolen var uaktuelt. Starten kunne også gjerne gått tidligere på fredagen, løpet ble jo for det meste kjørt i mørket. Litt mer dagslys hadde vært flott. I helhet er jeg veldig fornøyd med løpet, en flott opplevelse, og en nyttig erfaring rikere. Det blir nok ikke siste gangen jeg stiller til start på jr. Femund. I Luksefjell er det noen meget lovende unghunder som jeg tenker er ganske klare for å fyke rundt Femund til neste år. Takk for i år Røros, sees nok til neste år!

 

Sjekk Femundløpets video av Torjus og spannets målgang på Røros!

Bildet av Torjus på sleden er fra Tolga og tatt av Sindre Riise for Femundløpet