Innimellom slaga har jeg tenkt på å grave fram noen gamle historier, uten at jeg har kommet veldig mye videre med det. Men i dag løsna det litt. Alle veier fører til Rom og de aller fleste forespørsler om gode sledehistorier leder til Stein Håvard Fjestad.

Vi begynner med å børste støv av en tidligere publisert historie fra 2008 (hurdal.com). Langt fra alle har lest/hørt den.

Stein Håvard var i Trysil på husmannsplassen sin for litt seriøs høsttrening. Der oppe har han mange stier og veier som egner seg til denslags. Men denne spesielle dagen fant han nye veier og 16-spannet var ved godt mot. Helt til doningen kjørte seg bom fast i myra. Veldig fast.

- Je måtte bare sikre bikkjen og gå hematt etter verktøy, sier Stein Håvard. Det var itte langt, 2-3 km ca.

Han returnerte til åstedet med stropper og kjettingtaljer, men doningen rikka seg ikke. Da var rådyra gode som de sier i Odal’n.

- Bikkjen måtte jo hematt, så je saga ner ei furubuske, mimrer løkbonden pr. telefon. Buska var omtrent så stor som et juletre på et torg i en by, forklarer han.

Så fikk han surra buske og bikkjer sammen til en spenstig utgave av et 16-spann og satte seg opp.

- Je måtte ha rota framma, så vi kjørte medhårs med greinene, humrer Stein Håvard. Det var itte lett å holde balansen, je måtte sitte på eine skinka.

Men rett før de nådde fram til bilen som stod parkert noen kilometer unna så kræsjet ekvipasjen med en stubbe. Surringa røyk, bikkjene fortsatte og hundekjører Fjestad satt att på buska. Han måtte bare løpe, nådde fram til bilen og fikk kjørt etter spannet. Etter omtrent en kilometer fant han hele gjengen stående rolig. De hadde fått surra seg litt inn i noe kratt, men alt var bra. Ingen skader, så det var bare å feste lina til bilen og kjøre hjem.

Sjekkpunktet.no beklager at vi ikke var til stede med kamera, men takker Stein Håvard for oppfriskning av historien.

Og til dere som kan tegne – ja takk!