Alaska er Alaska – var mottoet vårt før vi dro avgårde over dammen. Jeg ante lite om hvordan ting fungerer og var virkelig innstilt på å ta det som det kom. Det har vært senka skuldre, lite stress mht oppdateringer og en utrolig fin tur. Så glapp det litt i Unalakleet i går.
Pizza-sjappa, som var plassen å få nettilgang, hadde lovet å holde døgnåpent, men det ble antagelig ikke det trøkket på The Peace on Earth som de hadde sett for seg.
Da jeg jogga dit etter Joar Leifseth Ulsoms ankomst var det stengt likevel. Siden det var “midt i natta” klarte jeg å overtale sjefen for ITC sin nettilgang å få låne en kabel i 10 minutter. Det hjalp ikke en dritt. Det stod bare og surra en times tid uten respons. Da var Alaska er Alaska-mottoet litt langt bak i hypofysen.
Så vi kasta oss på flyplassen i dag med et mål: til Nome! Unalakleet hadde baskettballturnering for hele regionen i helga og alle flya var opptatt med å fly folket tilbake. Men vi fant ut at om vi bare benka oss der ute så måtte de en eller annen gang finne på noe. Etter fem timer fikk vi respons. Fikk elget oss inn på en flight som gikk via Shishmaref. Google det bare. You won’t believe it.
Endelig er vi i Nome og kan få oversikt over løpet. Det er megasjarmerende å være på Iditarodsporet, men du vet jo ikke en pøkk om løpet ut over det man ser der og da. Ville ikke ha vært det foruten, men i dag slo altså internett-tilgangs-psykosen til for fullt.
Løpsutviklingen er ikke overraskende sett med norske nerde-øyne. Joar Leifseth Ulsom og hans spann var minst et par hakk friskere enn Team Robert Sørlie inn til Unalakleet. Robert kjemper og kjører nok litt på autpilot.
Det er mulig det er brutalt å si det, men min følelse er at Joar kjører sitt løp, mens Robert Sørlie kjører Thomas Wærner sitt.
Det betyr i min retorikk at det er sansynlig at de to kjørernes tilnærming til The Last Great Race on Earth kanksje ikke er fullt ut kompatible. Pluss at Robert antgelig fikk såpass mye juling i de tøffe delene av løypa at han ikke har hatt kapasitet til å ta det grepet om løpet som er nødvendig for å være helt i toppen. Lei meg på Roberts vegne. Han hadde fortjent så mye bedre.
Unalakleet i morgentimene før avreise til Nome
