Det er mye som skal skje på sporet før vi tar av retning Iditarod 2014. Mush Synnfjell er av de hotte greiene. Gausdal maraton og Femundløpet mer i “trædd” stil. Alt til sin tid.
Planen var at jeg skulle fikse The last great race on Earth alene, mens Mina er på sporet i FL1000 med innleid assistanse.
Så melder det seg en assistent, ut av det blå. Siri har ikke vært på et eneste sledehundløp i hele sitt liv. Til gjengjeld er hun lommekjent i Paris.
Og, sammen har vi frest – til tider ganske impulsivt – rundt om i verden. Men det var på 80-tallet.
Siri var den første kunden som kjøpte vår Iditarodprosjekt-kalender. Og meddelte prompte at Thomas Wærner var en kjekkas. Hva er da mer naturlig enn å kaste seg med til Alaska? Sikkert mye.
Men nå blir det sånn; Hun aner ikke en pøkk om hva hun går til. For å være ærlig gjør jo ikke jeg det heller. Turbo-Trude er tidvis konsulent, men mye må vi bare ta som det kommer. Vi har fått haia oss inn i Willow hos Joar og Mille – før start.
Antagelig blir det ikke helt som i Paris, men det blir garantert heftigere.
Så Champagne-eksperten fra Nesodden skal nok få kjørt seg up trail. Men hvis det skulle bli nok en seier til Robert Sørlie eller en annen norsk kjører i Iditarod 2014, så kan i hvert fall witchy-bitchy’s assistent bidra med ekspertise på de edlere dråper.
Om vi får med oss noen flasker i kofferten aner jeg ikke. Kanskje får vi ikke engang med oss koffert.
Alaska er Alaska. Det får bli som det blir.
Flyditarod – foto: Alaskadispatch.com
