Vanligvis er det mai som er koma-måneden her på sjekkpunktet. Da er det bare svart og jeg gir egentlig blanke i hva som skjer, om noe skjer. Mange hundekjørere har det kanskje delvis på samme måten etter en lang sesong med mye greier.
Men i år har vi antagalig utvida komatilværelsen med april. Etter Iditarod hadde jeg ikke tenkt å dra noen steder, men Finnmark klarte likevel å lokke meg til seg for noen dager med Pasvik trail. – Du har ikke vurdert å bli narkoman, da Anki, spurte Kjetil Backen før Pasvik. Det må da være mye billigere!
Selvagt kan ikke vårens vakreste eventyr lastes for vårflukten fra alt som kan minne om sledehund langdistanse. Batteriet er bare ganske flatt etter at vi i år har dekka ni løp, på til sammen 4480 km, fra sporet.
For min del, den kuleste sesongen til nå. Det skyldes selvsagt veldig mye Alaskaturen, men også løp som Gruveløpet, Mush Synnfjell og Hakasleppet. Befriende, upretensiøse og løsslupne løp hvor kjørere og hunder er i fokus. Ikke spor av sponsorhevede stettglass, dresskodebanketter eller floskelsprutende politikere. Spor, bål, halm og masse humør. Ekte hundekjørerglede.
Så har det vært noe grums i Finnmark. Det har vi nevnt såvidt før, men det bør nevnes igjen. Sporten må ikke toe sine hender og la det skure. Hellige kuer er gått ut på dato! Og jeg erkjenner åpent; hvis “grumset” fortsetter og de hellige kuene fortsetter, så er Finnmarksløpet historie for min del. Og antagelig sledehund langdistanse som sådan.
Jeg registrerer at det er ytterst vanskelig å få noen til å si noe om det. Man er redd for å skade sporten. For meg er det helt motsatt. Hvis noe ikke gjøres står sporten i fare for å ødelegge seg sjøl.
Ballen er forhåpentligvis i spill om det allerede, i vårkoma har jeg ikke engang sjekka det. Hvis ikke – sett i gang!
Takk til alle dere som bidrar til at jeg gidder å bruke all fritid fra november til april på slederelatert research og skriblerier. Som vanlig blir det stillere under sommeren, men full sommerlukning blir det ikke.
Mai måned skal brukes til å drodle rundt spørsmålet om det blir en 2015-kalender 
Man blir selvsagt ikke vårslapp av å ligge på Førstevann og knipse vakre “dawgs”…her er Bjørn Hugo Kristoffersens vakre.
Hakasleppet var årsbeste for min del, på denne sida av Atlanter’n. Neste år får dere mene alvor ved påmelding, folkens! Frode Wang inn til mål.
Mush Synnfjell – terminfesta i år, men fortsatt godkjent. Her er årets vinner Ola Brennodden Sunde på vei opp startkneika. Foto: Mina Sveen
