Å være geriljareporter up trail har sine sider. Man går døgnet på tamp, som det heter her nordpå. Døgnrytmen styres av hvilke hunder som kommer inn hvor og når. Det skal knipses, rapporters, lastes opp, publiseres. Det skal være korrekt, interessant og helst litt artig. Det blir løping i mellom pc’n og sjekkpunkt og sporet. Det er tidvis null nettforbindelse fordi NRK har knabba all kapaistet. Det er kaldt, det er mørkt, og klokka er ofte 0300.

Dette er altså “our passion”.

Men det er selvsagt mye mer enn det. Spenning, villmarka, nordlyset, fellesskap, gode opplevelser, tilhørighet og selvsagt det viktigse; alle de fantastiske hundene. Å få snusen i en eksklusiv og blodfersk nyhet. Få knipsa bare akkurat det bildet.

Men – tunnelsyn er ofte et vanlig symptom. Brakkesjuken også. Du vet du har den når du ikke for ditt bare liv orker å se skrævet til Tunheim – på huggu i forkoker’n for ørtende gang. Eller noen andres for den del.

Da er det på tide med en time på øyet.