…hvor det koker skikkelig i verdensveven på langdistanse-frekvensen. Ei uke til start Iditarod og FL/VM. At de to løpa starter samme dag bidrar ikke til å senke temperaturen. Normale år har Iditarod kommet vel i gang og fått satt seg før avgang Alta.
På plussida er at jeg er tilbake i Bybrua før målgang i Nome og kan krype inn i www uten en eneste forstyrrelse.
Thomas Wærner og co har kommet seg vel fram til Big Lake. Etter sigende var han og trente hos Joar i Willow i går. Jeg har ikke hatt kontakt med han, men det er det andre som har.
Nå er det bare en av løperne som befinner seg på denne side av Atlanteren, og det er super-Stitch. Han reiser med Sean R. Næss og Heidi Johanne Havnås as we speak. Flyet fra OSL til KEF tar av klokka fjortennullfem (lørdag).
Å sende hundene sånn som Thomas har gjort nå, 4 stk pr. person, er visstnok måten å gjøre det på. Alt har gått greit, selv om Robert Sørlie fikk en liten forsinkelse i Seattle.
- Vi lurte på om han skulle få et skilt rundt halsen med “jeg reiser alene”, fleiper Kriss Halvorsen, da han stopper i Hunndalen for å ta med noe pikk-pakk for meg. Men det gikk altså veldig bra uten.
Flyplasspersonalet i Seattle var særdeles tjenestevillig. Sølvreven fikk både mat og nødvendig bistand.
Ellers må jeg få rota ferdig TTP-lista, i kveld forhåpentligvis. Har stått litt på vent mens inkubasjonstida til kennelhosten forhåpentligvis ebber ut, uten de store konsekvenser.
Da jeg ikke har sett snurten av et eneste Mushing Elkonor-bilde fra vestsida av Atlanteren etter ankomst, brukes det jeg har her hjemme.
Litt pakkekaos før avgang – Foto: Heidi Johanne Havnås
Siste løper er nå på vei til Alaska med Sean og Heidi – foto: Elin Pedersen
