Jeg skal aldri mer si et pip om Femundløpets eller Finnmarksløpets før-bankett. Det er barnemat mot Iditarod-utgaven. O’ hildrande du. Drøye fire timer med høyfrekvent aktivitet og lyd. En diger hall fyllt opp med kjørere, familie, støtteapparat, sponsorer, Iditaridere, naboer, venner og staff. Pluss moms.

Autograskriving, nummertrekking, tre-retters middag, intervjuer, film/tv/nettsider/aviser/magazines/bakgårdskatter/you name it. It was all there!

Masse hyggelige folk, auksjoner, mer autografskriving, netterverksbygging, reunion, mer sponsorhylling. Og et par-tre kaffekopper.

Utrolig hyggelig å få litt tid med Yvonne og Kenneth Dåbakk. Etter å ha pusha noen bokser med makrell i tomat på Kenneth smilte han fra øre til øre all night.

Startnummertrekking er en hyggelig, men tidvis langdryg øvelse. Jeg gir de norske heftig kred for å fatte seg i korthet.

 

– Takk, sa Joar Leifseth Ulsom, før han suste ned av podiet etter å ha trukket startnummer 47. Det var vel ikke så jævlig mye å si om den posisjonen.

 

Ralph Johannesen var ikke så veldig mye mer snakkesalig. Han takket vel med tre ord mer enn Joar. Robert  Sørlie, derimot, er jo dreven og leverte profft. Sølvrever er og blir Sølvrever.

 

 
Startrekkefølgen var vel ikke helt optimal, sett med norske øyne. Yvonne trakk startnummer 8, men kunne umiddelbart tenke seg å bytte med Joar, som trakk 47. Tommy Jordbrudal fikk startnummer 12. Det er helt greit. Robert ut som startnummer 22, ikke helt ille. Lisbet Skogen Norris som 41, Joar altså som 47 og Ralph som 54. Vår svenske helt, Mats Petterson, som startnummer 44. Men er’u best så er’u best uansett startnummer. We’ll see.

Nå har vi etterhvert fått transportert oss til Willow, til Joar og Milles residens. Der camper vi i yurt’en, tett inn til Milles vakre chukchi-dogs. Det er bare så bra.

Litt bush-følelse, men tross alt trådløst nett.
We’ll back!

             Robert Sørlie trakk startnummer 22. Could be worse!