Etter å ha besøkt Kenzo Dijksterhuis i Jeppedalen da Robert Sørlie var på ferie, synes vi det er litt artig med en liten oppfølging. Her er Kenzos egen versjon av den første sledeturen.

Kenzo: Wait… How do I steer? How do I brake? What if I fall?!

Robert: Just follow the dogs! I’m off.

Og han var borte. Han trakk i tauet for spannet sitt uten noen forklaring om hvordan du kjører en slede. Vi hadde delt 16-spannet inn i to 8-spann, og det var tid for min ilddåp. I sann Robert Sørlie stil (som jeg forstår mange mennesker jeg har møtt nå), overlot han meg til min skjebne med 8 ulvelignende skapninger, som gikk berserk fordi Robert allerede var dratt.

Jeg nølte et øyeblikk, jeg skal være ærlig. Med bare ordene: ”Aldri gi slipp!” i mitt sinn som en teori leksjon, fant jeg det vanskelig å løsne knuten og gamble. Jeg så på mine hunder. De rykket hardt sleden og ville etter Robert. Jeg kunne ikke vente lenger. Karius og Mikkel var så utålmodige, de gikk nesten i flint. Det var på tide. Jeg trakk i knuten på tauet og lot det stå til!

En enorm akselerasjon med sleden, hundene hadde stått noen dager og det var masse kraft i dem. Jeg hoppet på bremsene og ga maksimal motstand for å beskytte mine firbente venner mot sin entusiasme. Den første kurven var mye jevnere enn jeg trodde, og før jeg visste ordet av det, gled jeg jevnt bak Robert og hans team.

Da vi kom tilbake var det som om vinteren hadde offisielt begynt. Det snødde veldig mye, og det var relativt friskt.

Robert så på meg med et stort smil da vi kom tilbake til parkeringsplassen
– Var det greit? Ja ……
– Bra, for i morgen skal du trene med 16!

Men bilder tok de altså ikke.