Langt oppi åsen mot Synnfjellet holder Berserk kennel hus. Storslått utsikt, løyper rett til fjells fra hundegården og sola som stråler over tåkehavet i dalen er det vi legger merke til først. For en plass!

Thomas Wærner og Birgitte Næss Wærner har skikkelig fått rigga seg til der oppe.

– Jeg har jo bygd noen år, sier Thomas. Stedet har vært i familien i mange år og Thomas flyttet opp dit i -91. Det har vokst seg stort, flott og praktisk. En dyd av nødvendighet det, da. For her skal huses 65 alaska huskier, 4 whippeter, 3 katter, 2 hester, 1 borzoi, samt de tobente. Thomas og Birgitte, sønnene Herman og William, og handlerne Silje og Christoffer. Intet mindre.

For noen mennesker er det som om tid ikke finnes. Det er helt grenseløst hva de rekker.
Thomas og Birgitte må være blant dem.

Hundekjørerparet møttes under VM i Wallgau i -98. Birgitte kjørte nordisk og Thomas åpen klasse sprint. Birgitte tok med seg sine seks greyster/vorsteh-hunder og flytta til Torpa. En tjuvparring med Thomas sin hovedleder ble en suksess, og interessene smeltet sammen i en suveren sprintkennel.

Et ukjent antall medaljer og mange gode minner har de fra tida de konkurrerte på topp i sprint. Den gang sprintmiljøet var stort.

To år var de i Alaska og sanket premier. Siste gang, i 2002, hadde de svært begrensa likviditet tre uker før de skulle returnere til gamlelandet. Flybillettene var bestilt, men ikke betalt. Birgitte vant imidlertid Limited North American Championship og de solgte to parringer. Likviditeten var redda.

Men Thomas hadde sin fartstid med grønlendere og siberians, og savnet etter litt mer tur og villmarksliv meldte seg. Han fikk etter hvert overtalt Birgitte til å konvertere sprintkennelen til langdistanse. Etter litt prøving og feiling med selektering av firbente løpskompiser har de to sprinterne nå etablert seg i toppen av sledehund langdistanse. Thomas er på en 11.plass på Norgesrankingen, men har klare ambisjoner om klatring. Han hadde en solid sesong i 2011, med pallplass fra VM/F600 og 5. plass i FL1000. Årets sesong var ikke helt i tråd med ambisjonene. Birgitte kjørte inn til 9. plass i F600, men Thomas måtte dessverre bryte FL1000.

– Løsningen vi kjørte i fjor var ikke ideell, bekrefter de begge. De hadde litt begrenset med handlerbistand og Birgitte stod for veldig mye av treninga. – Jeg er ikke komfortabel med den løsningen, sier Thomas. Hvis jeg skal prestere topp i de lange løpene, må jeg ha stått for i hvert fall 80% av all trening. Så i år har de endret litt på opplegget.

– Vi trener hvert vårt spann nå, forteller Birgitte. Thomas trener A-spannet, jeg trener B-spannet, handler Christoffer trener «sine» 14 og handler Silje trener «sine» 9. Og alle skal kjøre løp.

– Birgitte og jeg er såpass forskjellig at det beste er om vi kjører A-spannet annenhver sesong, sier Thomas. Så sånn blir det.

Men ellers, da – de to har jo et antall jern i ilden som kan skremme vannet av de fleste. To aktive gutter på 9 og 2,5 år, skole, barnehage og fritidsaktiviteter. Alt skjer minst 15 km unna tunet. Thomas driver eget firma, riktignok med en solid partner, men de har 12-13 personer i arbeid. Mye pendling til Oslo, hvor en avdeling holder hus. Birgitte er i full jobb som avdelingsleder for hjemmetjenesten i Nordre Land kommune. Thomas har meninger om dette og hint, og han ble derfor overtalt til å stå på lista til Høyre. Mange kryss på valglistene jaga han inn på en 7.plass og varamedlemsoppdrag til kommunestyret.

– Det blir med denne ene gangen, ler Thomas. Jeg var på ett møte og flere har nok fortsatt bakoversveis. Politikk er bare ikke min gren!

Og hva er greia med alle disse whippetene/borzoien, spør jeg litt forsiktig. – Jeg har alltid hatt innehunder, sier Birgitte. Mine nordisk-hunder bodde jo inne. Jeg må ha noen som kan varme tærne mine etter kalde timer på sleden. Jaja. Når hun først har dem, kan hun like gjerne avle litt også.

– Men da må jeg selvsagt stille på utstilling med dem, informerer hun om.

Og hestene? Quarter Big Gun skal brukes i western-ridning. – Han er bare åring, så jeg tar det rolig foreløpig, beroliger verdensmesteren i snørekjøring fra 2000. Hun er delvis aktiv i et westernmiljø på Hamar. Skulle bare mangle. Shetlandsponnien Nils er selskap for både Big Gun og smågutta.

Innimellom alt dette, rekker Thomas å arrangere et nytt løp. Mush Synnfjell har tent langdistansefolket i så stor grad at det er venteliste. – Ja, vi er noen få hundekjørere og noen entusiastiske bygdefolk som kasta oss rundt. Jeg tror det blir veldig bra, sier løypeansvarlig Wærner.

Som om ikke dette er så det holder, drømmer de om Iditarod. Ekteparet Wærner har som nevnt svært gode erfaringer fra Alaska, mange kjente der borte og ….ja – ambisjoner.

– Drømmen er å kunne bo i Alaska ett år, sier Thomas. Men vi får se hva vi får til av logistikk. Og økonomi. De vet hva det koster å taue over et stort spann. Lars Monsen skal jo over, det vet vi – er det aktuelt med et samarbeid?

– Ja da, det kan være aktuelt, nikker de begge. Men vi får se. – Det hadde jo vært kult om flere herfra kunne dra. Kanskje vi kunne chartre et fly, drodler Thomas. Det er tross alt bare ca. 7 timer fra Gardermoen til Fairbanks. Om vi får det til kostpris, kan det bli en overkommelig pris.

Men først skal de komme seg gjennom 2013-sesongen sånn noenlunde i tråd med ambisjonene. Begge to er påmeldt FL1000, Thomas med A-spannet, Birgitte med B-spannet.

Dere får en utfordring med handlere, da?

– Ja, det er så, sier Birgitte. Men det ordner seg nok. Jeg er faktisk glad for at vi begge skal kjøre. Det er et helvete å ha Thomas som handler, ler den spenstige dama.

Litt svimmel takker jeg for audiensen, før Thomas skal ut på treningstur, sammen med Silje. For en gjeng!

                Thomas ut på treningstur med A-spannet i strålende novembervær