Det er aldeles feiltastisk å henge med 50-milskjørerne. Her er energien en litt annen enn på 100-mila, totalt sett. Itt’no stress. Og det var velsignet  media-fritt da vi datt innom i går kveld. Av og til er det to sider av samme sak.

VM-kandidater til 50-mila har antagelig litt lavere aksjekurs enn de  skikkelig store gutta. Hva har bestmødrene å stille opp mot Monsen & co, liksom. Vel, en hel del, hvis noen spør meg….

Nå er de i hvert fall på sporet mot Jotka og Alta, og stemningen rundt de to “argeste” konkurrentene, Hilde og Elisabeth, var til å ta og føle på før avgang.

– Skal du ha litt bestemordrugs med på sporet, roper Elisabeth til Hilde. Jeg har to poser! Ja takk. Neste år tru’r jeg vi må oppgradere til mokkabønner, mener råtassen fra Asakskogen.

Damene drodler om å lage sitt eget løpskonsept. Det er jo så i vinden om dagen. Det skal være så lange etapper som de har lyst til å kjøre, ut fra gamle kroppers begrensninger. Det må være valgfritt antall hunder og hvor de skal. Men uansett hvor man velger å ta døgnhvila, må det være et komplett handlerteam tilgjengelig med massør, god mat og halvtørr hvitvin.

(Ps. kanskje like greit pressen holder seg borte, dette blir i overkant internt)

Jaja, det kan se ut som Hilde har ørlitt høyere marsjfart enn Elisabeth nå, men jeg orker egentlig ikke å nistirre på den.

Blir ille nervøs av detta, jeg se’.

Snart på hjula mot Alta.

                   To “gær’ne jinter” deler bestemordrugs

      Elisabeth Edland først ut på løypa mot mål og VM-gull

       Hilde Askildt tar opp jakten, 25 minutter bak EE