Første dag av årets Hakadal-seminar er vel overstått, og den har vært bra. Jeg er selvsagt huggustup over snittet klar for alt som kan meldes i denne sammenheng, og digger å vase rundt blant alle de flotte hundekjørermenneskene. Men mitt inntrykk er at folket jevnt over var fornøyd.

Sigrid Ekran var først ut av foredragsholderne. For hun hadde det travelt. – Jeg skal rett til Gardermoen for å reise til Chile, sier Sigrid. Hun skal være guide i Patagonia i en måned, sammen med en annen hundekjører, Bengt Rotmo. Mens Sigrid er borte er det Amund Kokkvold og Miguel Isla Casares som skal trene hunder og passe Fram kennel. – Det går kjempefint, sier Sigrid, de er så flinke.

Sigrid er proff på foredrag, dette har hun gjort mange ganger, men likevel; – Så mange folk det er her, jeg blir skitnervøs, hevder hun før hun går i gang. – Det er gamle Team Norway som er skyld i at jeg begynte med konkurransekjøring, forteller Sigrid. Jeg fikk overta Helene og Sabena fra dem etter Iditarod i 2005. Da bestemte jeg meg for å kjøre Iditarod, og måtte samle sammen hunder fra fjern og nær for å få til et spann på 16 hunder.Det var et rimelig sammenraska spann jeg hadde til start i 2007.

Tross det ble dama Rookie of the year og beste dame det året.

Årets vinner av FL-1000 er ganske tydelige i sine meldinger, om det er aldri så kombinert med det vakreste smil; Hvis jeg tar vare på hundan, så tar hundan vare på meg! Så kan vi legge inn våre egne fortolkninger som det måtte passe oss.

– Jeg er ikke så veldig opptatt å vinne løp, sier Sigrid. Men jeg trodde vel at jeg skulle være litt mer happy etter seieren i Finnmark.  Det viktigste er å få “go’følelsen”, insisterer Sigrid. Å få det spannet. Det er mye viktigere enn å vinne løp!

Ellers fikk vi en ganske grundig gjennomgang av spy og dritt. Det er jaggu beundringsverdig hva disse langdistansekjørerne klarer av med. – Spying begynner å bli tradisjon på løp for meg, sier Siggi. Og hun forteller detaljert om etappen fra Neiden II til Varangerbotn hvor “jeg dreit i buksa og spydde i genser’n”, så handlerne var ikke så velig happy da jeg kom til Varangerbotn, sa Sigrid.
Selvsagt kan jeg ikke gjenta foredraget i detalj, men hovedbudskapet til trønderpia følte jeg var  dette: Vi må bli enda flinkere til å ta vare på hundan!

Sjefvet. for Finnmarksløpet og medl i veterinærgruppa i Norges Hundekjørerforbund, Hanna Fredriksen, ga en ganske så tydelig oppfordring til sledehundgjengen: – Vi skal lage en innstilling vedrørende nesevaksine, sier Hanna. Og vi vil ha deres tilbakemelding når det gjelder erfaringer med denne vaksina, positive og negative. Sende oss en mail. Det er denne sjansen dere har til å påvirke, insisterer Hanna.

 

 

 

Kristoffer Tysnes, veterinær fra Norges Veterinærhøyskole, holdt et innlegg om Giardia. Jeg innrømmer at dette ikke er mitt hovedkjerneområde hva angår fokus, men jeg har selvsagt full forståelse for at folket vil høre om dette, årets angrep tatt i betraktning. Kristoffer har studert Giardi i sitt doktorgradarbeide og har litt å fare med om temaet. Likevel må jeg innrømme at vi ble ikke så veldig mye klokere etter dagens innlegg. Konklusjonen ble vel at det er mye mer vi (de) ikke vet om Giarida enn det vi vet. Jaja.

Christer Afséer og Kristin Esseth holdt et innlegg om “hvorfor velger vi Alaska malamutter”. Det kan vi jaggu lure på, når de tross alt kjører langdistanseløp. – Jeg noterte meg budskapet til Lance Mackey da han holdt foredrag her på seminaret i 2011, sier Christer.  Man må velge de hundene som passer for seg sjøl. Og det er vel derfor vi velger å ha malamutter, mener han. De er ikke så raske som Alaska huskien, men vi verdsetter de polare egenskapene. Vi bruker hundene for det meste i turistkjøring på fjellet, det er ruskit vær og de er mye gladere om morgenen etter overnatting ute enn AH’ene. Dessuten har malamuttene et ufortjent dårlig rykte, insisterer Christer. Det er påstatt at de er så aggressive, men det har blitt mye bedre de siste 20 åra. Vi er veldig bevisst på å avle på de sosiale egenskapene, og har svært lite problemer, insisterer Christer og Kristin.

De var såpass overbevisende de to at jeg nesten fikk lyst på en Alaska malamute etter foredraget. For vakrere skapninger er det ikke lett å finne.

Siste innleder var Jeff King. 4-time Iditarod winner som lå veldig godt an til å bli 5-time winner i år før han brøyt på siste etappe. Jeff snakket om trening og livet på kennel Husky Homestead i dag. Han viste masse bilder og en del video-snutter. Men han brukte litt tid på å rote seg fram på Ipaden sin. – Sigrid was much more prepared than me, innrømmer the King. Jeff King snakket vel og lenge, med en selvironisk tilnærming, om trening, turistbesøk i kennelen og løpserfaringer. Han er grå både her og der, men har fortsatt glimt i øyet og en tidvis ydmyk tilnærming til langdistansesporten.

– We have to put our best foot forward, mener Jeff King. Sporten vår er såvidt kontroversiell at vi er avhengig av positiv feed back fra publikum. Derfor er det viktig at vi gjør det rette og viser at vi tar vare på hundene. Publikum skjønnner ikke alltid at en hund de mener er litt tynn er helt i ship-shape, eller at hundehuset som de ser er litt tygd på fungerer helt greit, sier Jeff.  Our sport is the dog’s sport, not the musher’s sport.

I morgen får vi høre detaljer om “why the hell I schratched the race when I was up to winning my 5th Iditarod”, som Jeff ordla seg.

Det blir antaelig seminarets høydepunkt.

Rent bortsett fra at Super-service Jostein og verdens beste Anne Berit har servert champis, type Guy Charlemagne, i kveld.

Bilder kommer etterhvert i albumet Harestua 2014.

See you tomorrow!

                   Stinn brakke på årets seminar.