Jeff King åpnet ballet på dag to av årets Hundekjørerseminar. Han startet med å lovprise stemningen, miljøet, lørdagsfesten, entusiasmen og ikke minst; alt hundekjørerutstyret som hundekjørerne her på berget har tilgang til.  – You have better equipment, better sleds, it’s all more proffesional, mente den særdeles erfarne langdistansekjøreren. I guess you have the worlds best equipment outside the door, I have no idea where I could go in Alaksa to find something like this!

I dag var Jeff klar for litt interaksjon med salen. Men først varma han oss opp med reprise på noen videoklipp fra igår, og et par røverhistorier fra sporet i Iditarod. Fra da han ble kyssa av DeeDee Jonrowe under en nap i Rohn, og da han klaska til en lekker rumpe hvis eier var en Iditabiker som prøvde å komme seg ut av sporet da han skulle passere henne.

Jeff snakker fort og lenge, og det blir vel lagt ut en video av foredraget hans, er det sagt.  Jeff King har sterke og klare medinger og en av hans kjepphester er at:

Every dog should be alive after the race – that’s basic! Flere forsøkte å komme opp med scenarier hvor hundekjørere var helt uten skyld i et dødsfall, eks angrep av moose, påkjørsel av scooter etc.etc. Han lot seg ikke rikke. – I’ve never lost a dog during my career, which includes 35 years and more than 150.000 miles with mushing. I’ve been very close once, though.

Så forteller han om All Alaska Sweepstakes som han kjørte i 2008, et jubileumsløp, 100 år etter at det første gang ble arrangert.

Løpsreglementet tilsier at det ikke var lov å sette igjen hunder underveg i det 650 km lange løpet. – It’s difference in hunting moose with a rifle or with bow and arrow, sier Jeff King. You act different, you think different. Hundekjører endrer fokus når de vet at de ikke kan setter ut hunder er hans konklusjon.

Han snakker vel og lenge om sine kreative stunt. Han er Alaska-mushernes svar på Reodor Felgen, den gode King. Mest kjent her hjemme er han vel for fikst seletøy og for å kjøre med en til to hunder i sleden lange strekker av løpet. Han starter ut fra Willow med et par hvilende hunder. Til det har han en liten “trailer” etter sleden.

Ett hovedmål er selvsagt at hundene får mer hvile, men det er også et viktig poeng at han letter noe på trykket i spannet tidlig i løpet. Hundene hviler fra en til to timer i traileren ad gangen. – It’s working! påstår han. Og spannet har ikke noe dårligere fart, jeg bremser bare litt mindre.

Det kom mange spørsmål fra publikum om dette og hint. Med tidvis snedige svar:

Den beste sleden er den som er kobla til det beste hundespannet! Du får den beste gliden ved å hvile hundene dine nok!
Mye obligatorisk hvile underkjenner vår evne til å ta vare på, og vite hva som er best for våre egne hunder.
Vil aldri si noe om antall timer pr døgn spannet må hvile. You have too feel good about it!

Detaljer fra årets Iditarod var seminardesserten. Mye har vi hørt, lest og sett før, her og der. Men det ble noe eget å få hele historien i detalj med Jeffs egne ord.

Sjøl satt jeg i Nome under den dramatiske innspurten og hadde innstilt meg på at Jeff King nå kom til å sette flere rekorder og endelig få sin 5. Iditarod-seier. Anyway, den turen fra White Mountain til ca. 3 miles før Safety var steintøff.

For Jeff King hadde ikke pakka med seg brodder/pigger eller truger med pigg i sleden. Det var speilblank is, vind med styrke 65 mph og null sikt. Hundene blåste vekk fra sporet, Jeff måtte fram og få dem på rett vei, de klarte i perioder ikke holde seg oppreist. De sleit og sleit i 25 miles og var altså “bare” 4-5 km fra Safety da  han stoppet og lurte på hva han skulle gjøre. – The dogs were talking to me, insisterer Jeff. They showed me their discomfort and they would have given me the middle finger if they could!

Et filmteam stoppet og filmet Jeffs strabaser og han erkjenner at han ble påvirket av deres tilstedeværelse. For her var en utvei av elendigheten. Jeff tok ut soveposen og hundene klynget seg sammen i en diger ball oppå den. Han la seg sammen med dem, men ble fort kald.  Filmteamet dro sin veg uten Jeff, men han visste at han kunne “push the button” på gps’n i sleden.

Istedenfor begynte han å gå mot Safety for å få litt varme i kroppen. I wasn’t afraid for my life or for the dogs at that time, forklarer han. Ca halvvegs til Safety møtte han flere scootere; who are you? spurte de. I’m Jeff King. You want a ride? Yes!

……og snipp, snapp snute var han ute av løpet.

– My dogs were seriously unhappy, sier Jeff. The quickest way to take care of my dogs was to do what I did!

Jeg innrømer at jeg ble ganske berørt av story’n. Ikke var jeg alene om det heller! Puh.

Han er en fasinerende foredragsholder, mister King. Til tross for litt ustruktert og famlende bildevisning. Vi er jo vant med kassetter som har bikke bortpå Stange og det ska’r da itte vara tellekænter på ælt!

Så får Tom Andres ha meg unnskyldt for at det ble luftepause fra skrivekrampe mellom to langdrag med Husky Homesteads overhode. Det ble 30 sider i notatboka i dag også. Kjekt å ha.

Tusen takk for en strålende helg til alle dere hyggelige mennesker og positive kalenderkjøpere! Plutselig tilbake….c”,)

Det er ulike synspunkter på begrepet “hund i sleden”. Jeff King ut fra Willow i mars.

Nina Skramstad overrakte Jeff King en flott hjemmestrikka, visstnok produsert i løpet av tre dager av Aslaug Watterud.

Bildet av Jeff på glattisen er signert Bob Hallinen/ADN