To grønne menn fløy lavt over femundløpstraseen i helga, og det var bare 18 spann som kom til Røros før Erik Mortvedt og Kristoffer Tømmerbakk. Det må vi si er godt jobba av gutta, som ikke bare var førstegangskjørere, men altså bare hadde ei mil på sleden å vise til – noensinne. Med Sigrid Ekrans hunder i lina var forutsetningene gode – men likevel. Nå er det flere som spør hvordan det egentlig gikk med gutta, og vi har snakket med Erik, som har gitt oss denne skildringen av turen tilbake til Røros:

“Siste etappe gikk fint, nesten uten dramatikk, og vi var litt varmere i trøya. Hadde vel bare ett stopp, der noen av hundene i Kriss sitt spann lagde en liten floke sammen med noen forbipasserende hunder, men det tok veldig kort tid før vi var i gang igjen. Det var tungt i starten, men bedre fart etterhvert, og veldig fint å kjøre i mørket! Deilig når man etterhvert kunne skimte det oransje lyset fra sivilisasjonen. Siste del av etappen var utfordrende, nesten ikkenoe sikt, og sånn isete underlag med steiner stikkende opp. Da tok vi det ganske rolig, for det var nesten umulig for oss å se hvor vi skulle kjøre. Men egentlig er dét de partiene som sitter friskest i minnet, der hvor storslått norsk natur virkelig røsker i deg, og snøen legger seg i skjegget! Også må jeg legge til at jeg likte det skogpartiet veldig godt. Morro var det, vi kom oss i mål på grei tid, tror jeg, og holdt humøret oppe gjennom andre etappen også.”

Vi må legge til at gutta gjorde inntrykk – de stelte bikkjer, håndterte vom og tørrfôr, lempa halm og svetta i varme dresser uten at det så langt vi vet kom en eneste klage. Vel gjennomført, mener vi!