Endelig har jeg fått Joar Leifseth Ulsom i tale. Rookie of the year Iditarod 2013! En 7.plass er ganske freidig for en førstegangskjører.

Jeg har fulgt Joar fra litt før Yukon Quest 2012. Bare via verdensveven, og så har vi chatta litt innimellom. Det er ganske utrolig hvilket inntrykk man kan danne seg av et menneske uten at man har møttes eller snakket sammen. Alt stemmer. Joar er akkurat så kul og laidback som jeg har fått inntrykk av. Det er vel kanksje akkurat det som gjør at han lykkes som han gjør. Trur eg. Ja, ja, han har selvsagt et godt hundespann. Men det er det mange Iditarodkjørere som har. Nuff said.

Du hadde en ganske offensiv kjøreplan, antyder jeg.

- Ja, kanskje var det den eneste gangen jeg fikk kjøre Iditarod, sier Joar. Så det var greit å satse litt.

Planen stemte ikke helt med virkeligheten.

– Opp Yukon var det utrolig tunge spor, forteller han. Hundene plumpa som på dårlig påskeføre, så ting tok litt lenger tid enn planlagt. Men hviletidene ble fulgt. Og når det vare greie spor, stemte kjøreplan/kjøretider nesten på minuttet.

Spannet var sprekt hele veien. Til tross for at tre av de sikre kortene gikk ut med skader før løpet. En av reservene, rookien Mjuk, som Joar ikke hadde den helt store trua på, overrasket stort.

– Han hadde ikke mer enn ca. 200 mil i beina før Iditarod. Men han gikk til Nome med stram line, den kar’n, bekrefter Joar.

Men Super-Sivo hadde en tøff start på årets løp.

- I Rainy Pass spydde hun opp all maten, sier Joar. Jeg var litt betenkt da. Men jeg la henne i sleden, der lå hun hele veien gjennom Dalzell Gorge og ned til Rohn, hvor hun fikk rent vann.

Sivo veier ikke mer enn ca. 17 kg og bra er det. For hun haika med sleden hele veien til Nikolai også. Men så ordna det seg for Sivo, og superdama gikk i front siste halvdelen av løpet. I forkant, mellom Kuskokwim og løpsstart, tok Joar det ganske pent og rolig.

- Ja, jeg hadde ingen lange gjennomkjøringer, som er ganske vanlig her. Jeg fokuserte på å få hundene opp i vekt, forteller han. Ramey Smith, som jeg også konkurrerte med i Kuskokwim, lurte veldig på om det var noen god plan.

Vi lar resultatlista være svar godt nok. Men hva er det som gjør at du lykkes?

- Tja, sier ranaværingen og drar nok litt på det. Før Yukon Quest (2012) hørte jeg flere av de andres bekymringer for diverse terrengutfordringer i forkant av løpet. Da jeg kom på sporet kikka jeg meg rundt, og lurte litt på hvor det var, alt de snakket om. Vi som trener/har trent i Norge har nok et litt annet forhold til bakker, vær og vind, fastslår han.

Ok. Greit nok. Men så glatt kan det vel ikke ha vært, Iditarod fra ende til annen?

- Nei da, forsikrer Joar. Da vi sleit med kryssing av de åpne bekkene hadde jeg en liten utfordring; Hundene forserte bekkene uten problemer, men et sted satte lederne seg fast i et tre og jeg måtte fram og få de løs, forteller han. Da ble jeg jo selvsagt våt.

Han kjørte med mukluks og neos, men da han kom til kysten ble det kaldt. På Koyuk ble det en viss ordning på det. En pilot hadde store nok støvler til The Barbarian from Norway.

- Men de var de tyngste støvlene jeg noen gang har hatt på beina, forteller Joar. Dessuten satt de så løst på foten at sokkene forsvant av hele tida. Jeg brukte masse tid på det der. Og inn til Eagle Island bøtta det ned med regn. Det var overvann på elva, en kald og våt etappe. De som kom bak fikk det bedre, for det frøs på etter hvert, sier han.

Du ble vel trøtt og sliten etter hvert?

- Joda, men jeg var faktisk mindre trøtt nå enn under Yukon Quest i fjor, påstår Joar. Det er ikke alle steder det er lagt til rette for soving, så jeg burde hatt med meg et liggeunderlag. Det vare bare å bruke golvet rundt omkring. Men maten var topp, sier han. Både jeg og hundene spiste veldig bra hele veien. Og så var det en psykisk oppkvikker da jeg fikk selskap av Mille (Porsild) på de sjekkpunktene hun fikk flydd ut til.

Hvordan opplevde du konkurrentene etter hvert som du avanserte i feltet?

- Jo, det var jo noen artige episoder, humrer han. Da jeg lå på Dons cabin sammen med bla. Dallas Seavey, begynte nok han å skjønne at jeg hadde et godt spann. På et sjekkpunkt stod Jake Berkowitz og Jeff King og snakket sammen, uten at de så meg. Where is the norwegian guy, spurte Jeff King konkurrenten.

Etappen fra Kaltag til kysten er lang og tøff.

– Jeg så at Jake Berkowitz hvilte på Old womans cabin, forteller Joar. Så jeg fant ut at det antagelig var lurt å stoppe litt der. Martin Buser kom, og så kjørte vi litt sammen over til Unalakleet. Da vi kom fram til sjekkpunkt lurte Martin på om han kunne få komme og være handler hos meg, ler han. Han mente at han hadde noe å lære av meg.

Og det tror vi på. Kjøreplanen til Martin Buser ble ikke den store suksessen.

– Noe av grunnen til det er nok de tunge spora han fikk som frontkjører på en del etapper, mener Joar. Ellers var Ray Redington jr. en trivelig kar forteller han videre. Jeg brant opp halve jakka mi på Nikiolai og Ray lånte meg en av sine.

Gjennom løpet hadde Joar ikke den store oversikten over konkurrentene, hvor de var og hva de gjorde. Det var egentlig bare å vurdere spannet og følge planen. På de siste etappene mot mål, knivet Joar med Jake Berkowitz.

– Jeg tok han i bakkene, forklarer ranaværingen. Jeg har en råtass, Hunter, som tar helt av i motbakker. Han gauler og setter fart, og drar fra konkurrentene. Men Jake kom tilbake når det var lettere terreng. Rundt Safety er det ganske flatt, og vi så mange hodelykter bak oss. Avstanden virker kortere enn den egentlig er. Så da samarbeidet vi en stund, og byttet på å dra lasset. Jake dro litt i fra meg, men ca. fem minutter før «no mans land» – hvor det er frikjøring, tok jeg han igjen og kjørte forbi.

- Jeg har en fartskommando, men den bruker jeg bare når det er alvor, forteller luringen. Nå var det alvor!

- Jeg kom inn i Front Street med godt sig, men foran meg kjørte en politibil og en bil med et filmteam. Farta var altfor lav og jeg fikk ikke spannet forbi dem. Det ble litt stress. Da kunne jeg ha blitt sinna, understreker den sindige nordlendingen.

For bare sekunder bak kom toget fra Apex kennel med 15 hunder. Men det endte bra og Jake Berkowitz måtte se seg slått med 16 sekunder av jyplingen fra Norge.

Hvordan var det å krysse The Burled Arch?

- Det var tøft, kommer det kontant fra Willow. Jeg har sett alle Iditarodfilmene som oppladning, og jeg ble nesten sentimental i det øyeblikket.

Skulle bare mangle sier nå vi, som tok helt av i Varangerbotn.

Og hvor går ferden videre for Joar Leifseth Ulsom?

- Det vet jeg ikke akkurat nå, svarer han. Jeg har lyst til å bli her og kjøre mer. Men det er avhengig av om jeg får forlenget visumet. Dessuten så spørs det jo litt hva Petter (Arnesen) vil. Vi inngikk jo et samarbeid, hvor det var planen at vi kjørte A-spannet og unghundspannet annethvert år.

- Men så stakk jo jeg av, flirer han. Petter har vært veldig grei og gjør en kjempejobb med de yngre hundene hjemme, skryter han. Så vi får se hva som skjer.

Vi sier nok en gang gratulerer til Joar og takk for praten. Så gjenstår det bare å oppfordre amerikanske myndigheter til å droppe kjipe byråkratiske øvelser, og Petter Arnesen til å være tålmodig unghundtrener ett år til. Du er jo ung og sprek lenge du, Petter!

Sjekkpunktets våte drøm er nemlig å ha både Kongen og Kronprinsen på startstreken i Anchorage 2014.

                                  Vi sender ønskelista til stjernene

                          Joar og Sivo styrer gjengen inn til Koyuk.

                Superfornøyd Joar endelig i mål. Grattis, grattis, grattis!!

Alle foto – bortsett fra av Robert Sørlie – er tatt av Mille Porsild. Takk for samarbeidet, Mille. Du har gjort en kjempejobb!