Etter å ha kravla seg ut av FL-bobla og tilbake i hverdagen er det tid for en ørliten oppsummering fra vår side. 100 + mil i bil, intens jobbing og lite søvn er bakgrunnsteppet. Siden jeg ikke visste helt hvor jeg skulle begynne og slutte – ble alfabetet et helt greit utgangspunkt.
Alta. Her starter det, her organiseres det, her slutter det. Ikke det vakreste stedet på jord, rent arkitektonisk, men med et stort hjerte. Show, blide folk og masse energi. Alltid bra i Alta.
Bølla og Blondinen. Ralph og Inger Marie, og av og til omvendt. Tror vi. Et rått radarpar innen sledehund langdistanse. Kjempeartig å følge dere tett up trail nok en gang.
Crew. Mina, Christiane og Anki. Teamet fungerte bra på sin første 100-mil. Ikke noe stress og sjeldent beskjedent med hoggtenner. Mangel: Noen som kan gå igjennom alle bildene etterpå.
Dommere. Vi har hatt det hyggelig og tullprata mye med Eilert Hesthagen og Nils Finsrud opp sporet. Som vi pleier. Så snubla vi over en vi ikke kjente, og en som ikke kjente oss. Jeg ble vifta unna Robert, mens jeg tok bilder til hans egen side. Som om jeg liksom skulle forstyrre Kongen i sjekkpunktrutinene. Jaja.
Elektrisk. Det blir man alltid på Finnmarksløpet. Så mange inntrykk, så mye spenning, mye vær, mye veg. Og lite søvn. Fra Karasjok var vi så trangøyde at vi måtte kjøre på stikker. Ellers gikk det som smurt.
Folk i farger. Det er ikke til å stikke under en stol at det er damene som glitrer i Finnmarksløpet. Vi ble riktignok hekta på Hugh Neff, Thomas Wærner er en kjekkas, Robert Sørlie er Konge-kul, osv.osv. Men damene ruler med freshe farger, og de er jaggu helt rå til å by på seg sjøl til oss hangarounds i halmen. Sånn er det bare.
God bedring. Det ble en trist sorti fra FL1000 for Kjell Brennodden. Et kjipt fall og skader på kroppen gjorde oppholdet på Tana til reisens slutt. Kjell har lovet å komme tilbake, og det er vi glad for. Han er en råtass og en luggom gubbe med de vittigste kommentarer. Masse god bedring fra oss!
Hugh Neff. Selvsagt. Hvis noen lurte. På sporet var han bare helt Sjef. Av sporet litt avsporet. Uansett fargela han årets FL med bred pensel. Jeg håper virkelig han får med seg mange gode opplevelser tilbake til Tok.
Iskaldt. Langdistansekjørere er ikke pyser. Og ikke hører vi de klager nevneverdig. De tar det som måtte møte dem med nærværelse, handlekraft, kreativitet og – for det meste – godt humør. De kan bekledning. Men av og til kan det bli i overkant selv for de barskingene der. Etappen mot Sirbma ble kald for noen, og fra Karasjok til mål ble det en hutrende opplevelse for andre. Minus 45 var det noen steder, og kanskje kaldere. I tillegg en rå tåke. Vi tenkte litt på «tøflene» til Inger Marie, som skulle være kjekke å løpe i, men som nok ikke var det beste valget når været barska seg sånn. Det gikk bra heldigvis.
Joar Leifseth Ulsom. Han kjørte selvsagt ikke Finnmarksløpet, men han rocka sjekkpunkt Varangerbotn. Vi (eller helst jeg, da) tok helt av da han spurtbeseira Jake Berkowitz opp Front Street i Nome til en suveren 7.plass Iditarod 2013. Til tross for teite biler som hindra han. Og så kunne jeg jogge ned til den eneste Iditarod-champ’en vi har, få en hilsen til Joar og publisere umiddelbart. Glemmer det aldri!
Kjøreplaner. De kom i alle farger og fasonger. Robert Sørlie tok en Martin Buser. Uten suksess for noen av dem. Hugh Neff hadde ingen. Han visste knapt hvor han skulle. Inger Marie hadde vel planlagt gjenbruk av fjorårets, men snudde kappa etter vinden. Thomas Wærner tok en spansk en i Kirkenes. Harald Tunheim lot seg lokke i Tana. Masse moro for oss på første rad. Men mantra for de fleste er at de Bare Følger Kjøreplanen. Hihi.
Levajok. Alltid fint å komme til Levajok. Vakker plass, god energi, samla felt. Stammer litt på L’en nå.
For vi må nevne Lottene som fiksa sjekkpunkt Kirkenes. For noen damer. Her var det ordning og reda, og et kanonhumør. Kraft & krutt!
Mat. Mens hundenes og kjørernes kalori-inntak tas vel vare på, går det litt mer på halv snei for oss. Sjekkpunktene er en slagmark av hvetemelmat. Så vi nyter medbragt. Unntak er middag i Neiden, en obligatorisk øvelse med reinskav og tyttebær. En og annen vaffel blir det også.
NRK. Vel, vel. Det var best å ta i mot spann nr. 3, 4 og 5 – midt på natta. Da holdt myggen seg borte også. PS. Rune & co; det gjelder langt fra alle!
Ottar Wigelius. Med Hillagurra-cognacen til første spann over jordet på vei mot Sirbma. Jeg mener ikke å tråkke på noen, men Hillagurra er vel ikke stedet med mest liv og røre i verden. Desto artigere at Ottar bidrar med sitt. Vi har ikke vært oppom der, men det må være et mål, hvis vi nå skal tilbake og skrible mer fra 100-mila en annen gang.
Pensjonisten. Det er en utrolig gjeng firbeinte vakre som løper Finnmarksløpet. Noen tar litt større plass og synes litt mer enn andre. Herman gjør det. Ronny Frydenlunds superleder, the Herminator. Han løp sitt siste Finnmarksløp nå, og har gått av med pensjon foran vedovnen sammen med kattene. Men for en type. Vi har skrevet om han fra Sirbma, men gjentar det gjerne. Så suveren, så kreativ, så vakker. Vi er blodfan, Herman!
Quote. – Syns man det her e tungt, får man finn sæ nokka anna å gjør, sa Kristian Walseth, da noen og enhver synes turen til Skoganvarre var tøff.
Racer. Vi har en del fartstid på standplass. Sjekkpunktrutiner har vi god tid til å studere. Spesielt siste del av FL1000, da noen kløner rota det til, og all presse måtte vente med småsnakk til bikkjene lå vel i halmen. Anyway, Hugh Neff imponerte oss her også. Han var som en maskin, uten at man merket det. Ikke en eneste bevegelse uten et klart mål. Han beveget seg som en katt (in the Hat) langs lina. Bakliner, potesokker, snacking, halm – alt i vanvittig effektive grep. Se og lær, sa vi da. Kan med fordel gjentas.
Sjekkpunktene. Noen har fått sin egen bokstav og omtale. Hvert enkelt har sin særegenhet og sjarm. Ikke noen helt enkel oppgave å rangere dem, og kanskje burde vi bare la det ligge. Men jeg må fremheve Varangerbotn. Det er liksom alltid sol der. Innkjøringa over isen er flott som fotomotiv.
Beliggenheten er lun og innbydende, nettilgangen er super-duper, og velvilligheten vi som presse møter er tilnærmet grenseløs. I overkant med krem-kaker er det den eneste bittelille merknad, men det blir terningkast 6 fra oss.
Tana. Rigga oss til i sofa’n i TV-kroken/baren. Som i fjor. Jobba, slappa av litt og alt var såre vel til nattevakta kom på jobb. Vi fikk beskjed om at vi ikke fikk sove i sofa’n. Greit nok. Vi retta ryggen og jobba videre, men hun “glana høggorm” hver gang hun passerte. Vi tok for stor plass fordi baren var for hotellets gjester. (Vi så ikke noen som ligna på en barkunde). Til slutt ble vi kjeppjagd ut – hun skulle stenge. Vi arva et rom fra snille Team RIM. Da vi lista oss ut før morgengryet lå nattevakta pluss en figur til og snorka i de samme sofaene!
Ungdommen. Den eldre garde fikk noe å tygge på. Bare Huldra klora seg fast blant ungdommen. Det skal bli spennende å se om trenden utarter.
Og vi må nevne igjen – Even Bøen, 22 år, med B-spannet til Sigrid Ekran – inn til 8.plass på sin aller første 100-mil.
Gratulerer, gratulerer!
Vinnere. Thomas Wærner og Milos Gonda, selvsagt. Grattis til dere! Men det er så mye mer og mange fler. Alle kjemper sin kamp, med seg selv og sine greier. På alle nivåer kjempes det. Og hver og en av dere fortjener honnør.
Web-TV. Det nye satsingsområdet. Dessverre rakk vi ikke å se noe særlig av det. Sugerørsyn på egen produksjon. Men vi jobba skulder ved skulder med gutta boys up trail. De er jo flinke, blide og produktive. Så vi er helt sikre på at det ble bare flott!
X. I matten en ukjent størrelse. I vår verden etter Finnmarksløpet: underskuddet på regnskapsbalansen.
Yrkesskade. Mange definisjoner av dette, selvsagt. Vår er at vi (helst) bare MÅ være først med det som skjer. Klarer selvsagt ikke å innfri 100 % der. Men lykken er å gruse K2.
Zero. Null katastrofer fra vår side i det første året på egen kjøl. Det nærmeste vi kom var et flatt batteri på Levajok 2. Det medførte at vi var to-tre minutter etter Thomas Wærner i Karasjok.
Ære. Og heder. Heldigvis ingen restriksjoner på det. Alle frivillige, ildsjeler, handlere, fjellstueverter, hotellansatte, publikum, hundekjørere og alle de vakre firbeinte løperne. Alle som var en brikke i Finnmarksløpet 2013, stor eller liten, kan bare forsyne seg med heder og ære. Et anstendig «karstykke» er utført.
Øst-Finnmark. Hele Finnmark er flott i mine øyne. Men Øst-Finnmark sjarmerer oss litt ekstra. Fantastisk natur, sprudlende folk og en befriende tilnærming til livet. I Kirkenes leita vi etter parkeringsautomat, men fant ingen. Spurte en forbipasserende, som svarte: – Du kan parkere hvor du vil. Her er ingen parkeringsvakter. Vi vil ikke ha det! Så da den siste slutta ble det ikke ansatt noen ny. Kort prosess. Vi tar det med oss sørover.
Ånd. Ikke alltid like lett å komme trekkende med. Folk blir lett flakkende i blikket. Men hundekjørere er i stor grad naturbarn, og mange sanser er åpne når sledeferden går gjennom Finnmark. De kjenner på energiene og tar det med seg. En viss bergenser ga sin kjører tydelige instrukser, spesielt fra Kirkenes: – Du skal kjøre med ydmykhet og respekt for folket og omgivelsene! Huldra hadde vel det inne fra før, men de er altså ganske samkjørt der også.
Da legger vi FL 2013 bak oss og takker for følget!
Ps. Men vil putte noen flere bilder i albumet.
Et utvalg av Finnmarksløpets fargerike fru-frøk’ner.
Robert Sørlie og rookiene inn til Levajok II – foto: Christiane Ødegaard
Trine K. Lyrek og de vakre inn til Neiden 1 – foto: Christiane Ødegaard
