Å være reporter på sporet i snørrogførti kalde grader har sine sider. Og det er tommeltotta som får unngjelde mest. Knipsing, skribling, opplasting med Iphone, er sjelden særlig vellykka med votter på.

Vanter er alternativet, det funker sånn passe greit. Så jeg har en samling. Eller hadde. For halve par ligger strødd etter meg over hele sledehund-Norge. For det haster, selvsagt med disse oppdateringene. Publikum vil vite alt, helst samtidig som det skjer. Vantene forsvinner i farta.

Det er ikke så enkelt å få tak i gode ullvanter. For om jeg (Anki) er i stor i kjeften, har jeg fingre type barnestørrelse.  Ikke kan jeg strikke heller.

Så derfor; er det noen som liker å strikke små ullvanter? Så kjøper jeg gjerne noen par.
De trenger verken være vakre eller dekorert med hundespann. Bare passe store.