Inger Ellen Eftevand Orvin ble kastet inn i hundekjørerverden via gubben på 80-tallet, primært som en familiehobby. Fra han fikk ferskingen servert fantastiske historier om lederhunder og hva de kunne utrette. Da Inger Ellen selv skulle kjøre en av hans hovedledere funka det ikke i det hele tatt. Hunden var totalt uinteressert i å etterkomme nybegynnerens ønsker.

– Jeg skjønte da at dette med lederhund og hundekjører var noe særegent, forteller Inger Ellen. Dama har helt fra den gang tenkt mye på forholdet mellom hundekjørere og gode lederhunder.

Gjennom årene har denne tanken fått spire og gro av næring fra erfaringer og andre hundekjørerhistorier.

– Vi kjøpte blant annet en hund fra Harald Tunheim, sier Inger Ellen, og da fortalte han den sterke historien om lederhunden Masi som snudde spannet da han falt av sleden under Iditarod. På ett eller annet tidspunkt skjønte hun at det var historier og erfaringer der ute som absolutt burde vært delt med flere.

Så i dag er den ivrige freelance-journalisten særdeles godt i gang med å skrive boka – Min lederhund.

Er du fascinert av forholdet mellom hund og menneske? Lar du deg røre av den ufattelige innsatsen en hund kan gjøre for et menneske den stoler på? Da skjønner du hvorfor jeg i mange år har hatt lyst til å samle lederhundhistorier i en bok. Nå gjør jeg det, skriver Inger Ellen om sitt prosjekt.

- Jeg har så langt intervjuet 22 hundekjørere om deres lederhunder, forteller den ivrige skribenten, og jeg har enda noen flere på blokka. Det blir vel ca. 30 til slutt.

Prosjektet er ren idealisme og utgiftene dekkes av egne midler. Inger Ellen besøker hundekjørere når det passer inn med annen reisevirksomhet og ellers er Skype og telefon intervjuverktøyet.

– Boka skal jeg publisere på eget forlag, forteller hun, og dette er ikke noe jeg gjør for å tjene penger. Hvis jeg går i null når bøkene er solgt, er jeg fornøyd.

Inger Ellen hadde et ganske avklart utgangspunkt før hun tok fatt på intervjurunden. – Men prosjektet har gått litt sine egne veier, humrer forfatteren, for hundekjørerne har hatt et mye større fokus på løpshistorier enn det jeg hadde sett for meg. Det er helt tydelig at det er i løpssituasjoner at mange av de gode og sterke lederhundhistoriene oppstår.

Og det er kanskje ikke så rart når jeg hører hvem hun har snakket med.  Det er 22 særdeles rutinerte langdistansekjørere som til sammen har et enormt antall lange løp under sledetrekket, vi snakker tusenvis.

– Alle har vært veldig positive når jeg har tatt kontakt, sier Inger Ellen, det er generelt et stort engasjement blant hundekjørerne. Men jeg er overrasket over hvor mange ulike tilnærminger det er til hvordan man skal få fram en god lederhund. Jeg registrerer at de som har erfaring fra annet hundearbeid, enten det er jakthund, brukshund eller agility, har veldig mange felles synspunkter på lederhundtrening, sammenlignet med de som «bare» har vært hundekjørere, fortsetter hun.

Kan du røpe noe om hva som har gjort mest inntrykk på deg undervegs?

Det blir stille lenge. – Tja…..jeg kan vel si såpass at det sitter ganske langt inne for de «barske gutta» å vise meg de myke sidene, innrømmer Inger Ellen. Men historien om Mira til Kjell Brennodden rørte meg veldig. Hun avsluttet sin jordiske karriere strødd som aske på Finnmarksløpssporet under løpet i 2012.

Her er et utdrag fra boka om slutten på Miras reise:

Om noen følger med, så vil de kanskje undre seg litt. Men alle er opptatt med sitt. Han går bort til sleden og tar opp en plastkopp med lokk. Så går han ned mot elvekanten, det er vekten av gode minner han bærer. Skaresnøen er litt uforutsigbar i dag, noen skritt blir tyngre enn andre. Han stopper der, ved elvekanten. Setter hælen mot skaren og trør til. Tar av lokket og strør asken ned i hullet, før han vipper skarebiter tilbake med tåspissen. Ingen ser og ingen hører der i grålysningen. Men tårer på en godt voksen manns kinn forteller en historie som er verdt å fortelle. Historien om Mira.

Boka er planlagt publisert i løpet av februar 2015. Dere kan følge Inger Ellen på hennes facebook-side – Min lederhund – for detaljer.

Jeg gleder meg veldig!

Kjell Brennoddens Mira (t.v) i led under Finnmarksløpet i 2011. Foto: Bianca Nustad for Finnmarksløpet.

Øvrige bilder:

Øverst: Forfatter Inger Ellen Eftevand Orvin -foto: privat
Nr.2: Masi og Harald Tunheim i Nome, fant bildet på stamtavla.no
Nr.3: Ronny Frydenlunds Herman er selvsagt med, en av de høye og mørke lederhundene – foto: Mina Sveen
Nr.4: Super-Sivo til Joar Leifseth Ulsom, fotografert i Willow dagen før Iditarod 2014. (Anki)
Nr. 5: Også en fantastisk lederhund, som jeg har hatt æren av å bli kjent med; Junior til Hilde Askildt – foto: Hilde Askildt