Det er 10 år siden Hilde Askildt kjørte sitt første Femundløp i 2002 (300km). Hun kjøpte sine første hunder våren 2001, og hun fikk høre at det var ikke bare,bare å melde seg på Femundløpet! Litt blond møtte hun opp på Idrettsheimen. Skjønte ikke at hun trengte handler og hadde null ambisjoner. Men det ble 2.plass i debuten. Siden har det vært mange gode løp. Første kvinne som vant Finnmarksløpet 500 km (2005). Første kvinne på pallen i åpen klasse (Femund 600 – 2006).
Så røyk ryggen. Operasjon, lang rehabilitering og det store spørsmålet; ville hun noen gang stå på sleden igjen? Sakte, men sikkert har hun jobba seg tilbake i oppreist posisjon. Følelsen etter Hallingen 6-spann 4 mil var som å vinne Iditarod. Yes. Ryggen holdt. I fjor holdt den gjennom hele sesongen. Med gode resultater.
Men det koster. Hilde Askildt er helt alene i sin kennel. Får hjelp av gode venner og har sine få, men trofaste sponsorer. Men det er store begrensninger i hvor mye kjøtt og sledebelegg en ½ ped.leder stilling kan dekke. I tillegg er høsttreninga ikke god for ryggen. Sledeturer derimot er bra for ryggen. Særlig med startnummer.
Men nå er det altså slutt. Hilde har kjørt sitt siste løp, Femundløpet 2012 – 10 år etter debuten.
Er du fornøyd med løpet?
– Ja, veldig. Mange vil sikkert si at plasseringen ikke er noe å skryte av. Men jeg bestemte meg tidlig. Med den kulda og de føreforholdene var det bare å ta det med ro. Jeg måtte ta vare på bikkjene og meg selv. Jeg snacka ofte, hadde fokus på væskebalansen og faren for frostskader. Stoppa hver gang de skulle tisse, rista og tørka så mye jeg kunne. Tre hunder måtte ut etter hvert, men ingen pga. kulda. Målet var bare å komme til mål.
Er avgjørelsen endelig?
– Den har sittet langt inne og har ikke vært lett å ta. Men jeg kjenner på økonomien og ressurser generelt. Det er tøft å være alene om ansvaret for absolutt alt. Til tross for hjelp fra venner innimellom og jeg må fremheve min trofaste handyman, Jarle Tvedt. Uten han var det ikke mulig. Men hundekjøringa har vært mer enn bare en
hobby/livsstil. Det har egentlig vært selve ankeret i livet mitt. Følelsen av å være i et element som er helt fritt for andre bekymringer. Spesielt på løp. Da står verden stille. Bare hundene og meg og primærbehov. Det å kjøre løp er faktisk lykken. Så hva som kan erstatte det aner jeg ikke. Det blir ikke strikking i hvert fall!
– Og i min fantasiverden vinner jeg i lotto. Eller så dukker det opp en spenstig sponsor med åpen lommebok, pluss en kjekk ung handler med åpent sinn. Da kunne jeg kjøre løp til jeg er 100 år, ler Hilde. Sjansen for det er kanskje utopisk, men den absolutt siste spiker’n i kista er ikke slått inn. Den har Hilde i lomma!
