Høstmørket trenger seg på og aktivitetsnivået øker for langdistanse-gjengen. Det smitter selvsagt over til vår, eller min, virksomhet.

For det blir nok mer og mer et one-woman-project, denne lille kosteskaft-hobbyen.

Juniorfotograf Christiane klarte ikke helt å finne attraksjonsverdien i å fryse rumpa av seg landet rundt klokka tre om natta. Men hun bidrar med lån av kamera og zoom, samt litt rågivning på fotofronten. Mina må prioritere jobb og egne hunder vinterstid, men er supportive og vil bistå med litt tekniske greier ved behov.

Diktatoren sjøl skjønner jo ikke et pip av hva de snakker om. Det innrømmes at det tenderer til en og annen down-periode, som gjerne dukker opp i månedsskiftet april/mai.

Men utover det, er det full fart. Iditarod 2014 var i utgangspunktet en once in a life time-greie, the greatest ever. Men etter Mille Porsilds kan-inspirere-en-stein-happening på Gardermoen i juni er jeg klar for Iditarod 2016. Heldigvis er det mange andre norske som har sammenfallende planer.

Anyway, kommende sesong blir da for det meste en ensom reise. Men når jeg har dekka Iditarod aleine, riktignok med selskap av verdens beste Siri, må jeg vel kunne fikse resten her hjemme. Det får bli som det blir.

Til VM og Finnmarksløpet har jeg hyra inn super bistand, Mailin Jerijervi. Vi møttes under Pasvik trail 2014 og jeg skjønte umiddelbart at dama forstår hva dette handler om. I tillegg tar hun bra bilder.

Så det ordner seg nok for snille jenter, også i 2015. Og hvem vet, kanskje får Mina abstinens og dukker opp i Torpa eller på Astridbekken.

Veldig velkommen skal du i så fall være!

                          Christiane og Mina – will miss you, guys..!
  

Mailin Jerijervi blir innlånt witchy-bitchy under FL/VM-2015

Til høyre: Mille Porsild, restart Willow