Vi visste jo at hun er en fargeklatt. Å høre og se henne “live” var likevel en stor overraskelse.

Deede Jonrowe. 31 starter i Iditarod, 30 fullførte. 16 av dem på topp ti. Begynte karrieren som hundekjører i 1980, overvant kreftsykdommen, tilbake på sporet bare uker etter siste cellegiftkur. – Det var kaldt uten hår, sier dama, som kjørte løp med eskimoene, der kvinner egentlig ikke fikk være med. Hun har ligget værfast både her og der, og sitt første Iditarod kjørte hun fordi hun ikke hadde tenkt å kaste bort påmedlingsavgiften. Det til tross for at hun måtte hentes ut av villmarka av “eskimo-nasjonalgarden” under sitt aller første forsøk på å kjøre løp.

Hva kan vi si? Denne dama er, slik hun ble presentert på hundekjørerseminaret på Harestua i dag, historisk, en legende. Kjent for å være et fargesprakende lyspunkt på sporet i Alaska og med mer fartstid enn de fleste. Alt dette visste vi om da vi benket oss for å høre, og det var antakelig ingen som var overrasket over at det var relativt fullsatt i gymsalen på Harestua skole.

Likevel, Jonrowe klarte å overraske, bevege og inspirere.

– Hvilken fortjeneste ligger det i å gi seg? Absolutt ingen, sa Jonrowe. Det har hun lært på sporet. Står du der i snøføyka og har mistet sålen, kan du da sette deg ned og gi opp? Nei, det er ikke noe alternativ, og Deede mener sjøl at dette er en livsfilosofi som har kommet med de lange løpene og de tøffe påkjenningene. “Quitting” er ikke noe tema.

Det er nemlig mye mer med dama enn humør og rosa kjøredress. I foredraget hun holdt på Harestua var det helt tydelig at i den lille kroppen bor det både en vilje av rustfritt stål og en stor varme.

Jonrowe har avlet egne hunder i mange år. De kommer til verden i hennes kennel som et resultat av hennes ønske om en spesiell kombinasjon av gener. Dermed skal de ha en karriere i spannet, og den er slett ikke over selv om hunden når pensjonsalderen. Den får sine siste, rolige måneder og år etter endt løpskarriere i sitt eget hjem. Resultatet er selvfølgelig at det er mange hunder i Jonrowes kennel som ikke lenger er aktive. Men, det er både greit og riktig, mener hun.

I tillegg til refleksjoner rundt egen løpskarriere, gode, praktiske råd om alt fra snacking til påkledning i kulda og avl, hadde Jonrowe med seg bilder fra den tida da hundekjøring ikke var hobby og idrett, men en nødvendighet for å overleve. Hun har selv brukt hundespann som transport til jobben. Jonrowe skjeler til disse arbeidshundene når hun vurderer vegen framover for egne trekkhunder.

– I stedet for bare å se framover, synes jeg det er spennende å se på de hundene som gjorde jobben den gangen. Det var ikke aktuelt å “sette dem ut”, de skulle på jobb hver eneste dag, hele vinteren, minner Jonrowe om.