Som mange har fått med seg kjørte Roger Dahl årets FL1000 med særdeles begrenset handlerhjelp. Og det var ikke bare for å være “sær”.

– Jeg så det ikke før jeg var handler for Trine (Kristiansen Lyrek), forteller Roger på telefon fra Alta. Jeg så plutselig meg sjøl som en slags sufflør, og det fikk meg til å våkne og tenke; Hva er det vi egentlig driver med?

Undertegnede har ikke vaka rundt i miljøet i mer enn 11-12 år, men det er ganske så store endringer som har materialisert seg de siste 5-6 åra. Handlere til FL1000-kjørerne har økt ganske kraftig i antall. Det er mer og mer vanlig med tre-fire handlere pr hundekjører. Det eneste hundekjøreren trenger å fikse sjæl utenfor sperrebånda er å tygge og tisse. Resten fikser handlerteamet. Og når starta bobilinvasjonen? 2009?

– Jeg synes vi har mista en del av hundekjørersjela på veien, mener Roger Dahl. Den som var drivkraften bak Finnmarksløpets tilblivelse. Vi skulle teste oss sjøl og hundene, uten hjelp fra andre.

Og det prøvde altså Mister Finnmarksløpet å finne tilbake til under årets løp. Han rota seg riktignok bort undervegs og brukte godt over 12 timer fra Jotka til Skoganvarre, men endte til slutt på en hederlig 11.plass etter strabasene.

– Sleden ble jo litt tyngre, forteller han, men ikke mye. Jeg måtte ha med alt av dekken, håndleddsvarmere, potesalve, litt ekstra klær. Men ellers sendte jeg resten med depotbilen. Og det var kanskje ikke like ryddig i sleden hele tida, flirer han. En NRK-medarbeider stod og så på at jeg tømte alt utover i Karasjok og kommenterte at det var mye ryddigere hos de andre.

Som en følge av sine ønsker for løpet fremsatte Roger et forslag om regelendringer til årsmøtet i Alta THK, som ble avholdt 20. mai. Han begrunnet det med at sportifiseringen har gått for langt og at FL må ta tilbake hundekjøringens sjel. Hovedendringene bestod i at deltakere ikke kan motta annen hjelp fra handler enn brennstoff til primus/forkoker og ivaretakelse av gjensatte hunder, samt at deltaker ikke kan benytte egen bobil/hytte på sjekkpunktene.

– Men jeg trakk forslaget under årsmøtet, erkjenner han. Jeg prøvde å få i gang en debatt om det, men det ble fort klart at årsmøtet ikke var klar for dette. Og så må jeg jo mobbe dem litt, fortsetter pensjonisten, og gjøre det klart at søringan er mye tøffere enn oss her nord. Sørpå klarer dere jo å arrangere løp etter løp uten handler. Jeg håper i hvert fall at de som styrer sporten tar grep og ser om de finner en løsning, avslutter Roger Dahl. Du kan jo høre litt med flere kjørere hva de mener om saken.

Og jeg har tatt en lynkjapp runde:

Inger Marie Haaland har lest Roger sitt forslag og har sendt meg denne kommentaren:

Jeg er usikker om dette lar seg reversere. Det er mange som tjener gode kroner på at vi bringer med oss handlere og bruker hytter og fjellstuer og i byen hotell. Jeg synes det er OK som det er pr. i dag, MEN jeg ønsker meg en kombinasjon av sivilisert/med all hjelp/mulighet til å bo i hytte OG noen sjekkpunkt hvor vi ikke har noen fasiliteter annet enn f.eks. et stort militærtelt, e.l. Og kanskje ett strekk som er så langt at man må campe med bikkjene og hvile på sporet. Bobiler/campingvogner er en dårlig greie på løpene.

Pr. i dag har jeg som regel med meg 3 personer, som gjør mer eller mindre. Disse 3 personene legger igjen en god del penger mens de er der oppe. Dersom jeg bare skal ha handlerhjelp til drop-dogs, så klarer jeg meg fint med en person. Det betyr av vi som er 4 i teamet, brått bare blir 2. Da kan du omtrent halvere det vi legger igjen av penger. Kanskje er det fint?
Men det er jo også en sosial happening hvor vi involverer de som er med oss i det daglige og hjelper til med trening av hundene i det store høydepunktet som Finnmarksløpet er. Har de ingen funksjon, vil jeg nok ikke ta dem med.

Vel, min mening er nok litt Ole Brumm: Ja takk, begge deler. Komfort og full pakke som i dag på endel sjekkpunkt, men ødemark/villmark/null komfort på endel sjekkpunkt. Og så kutt ut bobilene.

Dag Torulf Olsen
Han er blid som ei lerke der nord for det er midtnattsol på Sennalandet og fortsatt sledeføre.

– Det er helt magisk, melder Dag Torulf. Ambisjonene til Roger Dahl er ikke nye for hammerfestværingen. – Jeg har tenkt masse på det, bekrefter han, men jeg synes det skal være som det er. Jeg tror ikke tida er inne for disse endringene. Vi skal antagelig ikke sammenligne Finnmarksløpet med Iditarod, det er to forskjellig verdener. (Og vi gleder oss veldig over at Dag Torulf er på god tur til Iditarod 2016 – meddbringende eget spann, ja. Men det får bli en egen sak etterhvert)

50-åringen har kjørt Finnmarksløpet siden 1993 og har altså litt å vise til på erfaringsfronten. – Jeg kjørte jo dengang Skaidi var sjekkpunkt og det var tøft nok, forteller han. Det var vel knapt en utenlandsk kjører som nådde første sjekkpunkt den gang. I år var det også tøffe tak. Jeg sjøl trener mye på Sennalandet og er ganske godt forberedt på dårlig vær, men det var mange som sleit i år, og jeg bistod så godt jeg kunne. Skulle man også tatt fra dem handlerhjelp på sjekkpunktene tror jeg det hadde blitt enda tøffere, mener Dag Torulf.

– Det e jo før faen Finnmark i fæst, smeller det fra Hammerfest, det skal vær’ artig! Takk, vi har tatt poenget

Mats Petterson
Mats har fortsatt litt etterdønninger etter årets tøffe Iditarod og kommer rett fra akupunkturbehandling da jeg får tak i han. Men det hefter ikke noe og han er fortsatt på vent når det gjelder avgjørelsen om det blir VM i Finnmark eller Iditarod 2015.

– Jag väntar på vad Finnmarksløpet kommer at göra för jag fatter et beslut, forteller Mats.  Jag er veldig mycket på Rogers linje. Det ska bara vara jag och hundarna i en långdistans tävling.

Mats har veldig sansen for hvordan Iditarod gjennomføres. – Vi får mycket bättre kontakt med varandra vi som kör loppet, sier han. Vi får prata och det är en helt annan stämning under tävlingen.

Jeg har gjort et par spede forsøk på å få et par kommentarer til, bla fra årets vinner Sigrid Ekran, men dama er på ekspedisjon på Grønland.

Foreløpig er det altså litt blanda tilbakemeldinger herfra.
Men jeg synes det er artig at det kommer noen innspill, og ble ganske så fornøyd bare av Femundløpets nye villmarks-kurs-og-konferansesenter.

Det nytter ikke å reversere utviklingen, er et velbrukt mantra når saken bringes opp. Men det klarte de i Alaska. Det er ikke så veldig mange år siden de ressurssterke kjøpte/leide eller fiksa seg inn hos landsbyboere up trail. Men ITC tok grep og sørget for at det ble slutt på denslags. Nå må alle sove på tilviste plasser. Og ingen skal komme å påstå at ikke Iditarod er fart og spenning.

Men de er ganske mye flinkere til å ha kjørerne som hovedfokus. Det gjøres litt mer stas på dem enn her hjemme på berget, både før start, under løpet og ved målpassering.

Så mens noen mener at sportifiseringen er gått altfor langt er det andre som er bekymra for at sporten skal “friluftsifiseres” enda mer. Det æ’kke lett!