Det bodde en underlig gråsprengt en, på den ytterste nøgne ø…var assosiasjonen jeg fikk i femtida i morges da jeg fant Ralphen sittende alene ved musher-bordet i Takotna.

Han så rett og slett litt pjusk ut. Det skyldes ganske heftige smerter som et brukket ribbein medfører. I tillegg har kragebein fått seg en trøkk seksten også. På begge sider.

En av de vakre norske frivillige her er sykepleier og har tatt han litt under sine vinger. Sammen med en veterinær skal de samle sammen litt mer smertstillende som han får med opp sporet.

– Det e helt jævlig, Anki, sier Ralph. Og jeg ser jo det. Han må krabbe seg rundt i halmen for å ordne med potesokker og foring. Armene kan ikke strekkes ut, ingen brå bevegelser. Ting tar tid. Lang tid. Men,- han er en barsking og er etter forholdene ved godt mot. Til tross for at han måtte bruke 24t sin til å fikse seg ny slede, så det ble minimalt med soving.

Spannet ser veldig bra ut. Sterke, flotte, polare vakringer som sover når de kan, spretter opp av halmen når han nærmer seg med forskålene. Bittelitt antydning til diare på en. Ellers strøkent. Etter å ha sett Ken Andersons pjuskete spann blir man jo litt glad av å se Dagalihunder etterpå.

Ralphen er på halm, as we speak. Skal vekkes kl 07.30 står det på tavla her.
Så er han vel på sporet igjen så fort kragebein og ribbein tillater.  Ralphen vil garantert kjøre seg oppover lista så lenge han holder seg på sleden og får gitt hundene mat. Men at det blir mer en trip of survival enn det store eventyret, det er vi nok ganske sikre på.

Vi skal se han vel avgårde før vi setter kursen mot Ruby.

                       Lucky og Lykke hviler i Takotna

  Han er en råtass, Ralphen, det kommer godt med i de nærmeste dagene.