Da har vi ankommet Yukon, og rigga oss til på skolen. Flya vi flyr med blir mindre og mindre, og jeg hadde aldri trodd jeg skulle digge å flakse rundt med en tre-seter under himmelhvelvingen i Alaskas ødemark. Det er jaggu ikke langt unna kosteskaftet. But I do.

Pilot Barney var elskverdig å sørge for at vi fikk knipsa noen spann undervegs, kikket innom Ophir og Cripple før han fraktet oss trygt til Ruby. Det var storslått å møte Yukon i flott vær. Wow!

Sølvreven kjører beintøft. 8 timer og 9 minutter fra Ophir til Cripple er helt rått. Har ikke fått sjekka om det er raskeste ever, Joe Runyan visste ikke heller, men var bra sikker på at det være av de kjappeste. I hvert fall er Robert Sørlie fra Jeppedalen og Musing Team Elkonor i forkant av sin egen plan. Ryktene har nådd Ruby om det. Vi får bare håpe han har kontroll og ikke rusher dette for mye. Han er bare halvvegs.

Joar Leifseth Ulsom nærmer seg Cripple sammen med Hans Gatt, som faktisk dro fra Ophir over tre timer før Joar. Men har vel hvilt på sporet.

Ellers så var det overmåte hyggelig å få litt tid med Ralph Johannesen i morges. Han sprudla ikke da han kom, men da han dro var barometeret på plussida. – Løpet mitt var ødelagt da jeg måtte ta 24-timer’n i Rohn, erkjenner Ralph. Så nå får vi bare se hva vi kan få til.

Spannet er veldig bra, gubben er ikke bra, men han har jo et svært realistisk håp om å klatre på lista. Mange plasser hvis han bare klarer å ta vare på seg sjøl i heftig medisinert tilværelse. Været på løypa nå er strålende vakkert, passe kaldt og oversiktlig.

                         Sjekkpunkt Ophir fra lufta

               Ray Redington jr. på vei fra Ophir til Cripple

                             Yukon er mektig

Ken Anderson med hund i sleden på vei til Cripple. Utrolig at han ikke har flere.

               Ralphen ved godt mot før avgang Takotna