Aliy Zirkle åpnet ballet med et veldig tilgjengelig foredrag om livet på The SP kennel i Two Rivers, Alaska. Småmuntre innblikk i hverdagslivet fra en liten plass hvor det er flere hunder enn folk, og hvor de kjører hundespann til kirka på søndager.
Hun ledet oss gjennom livet fra starten av hundekjøringskarrieren og fram til i dag med glimt i øyet og artige historier.
De har sin egen filosofi , og holder fast på den. Viktig er det å kjøre alle hundene i kennelen så mange løp så mulig. De forsøker å ha under 50 hunder på kennelen. De avler ikke mye. For de selger ikke valper. De legger ikke ned masse tid og energi i valper for å selge dem til konkurrenter. Det er veldig viktig for dem at alle hundene går bra sammen og kan oppføre seg skikkelig, selv rett før start. Det er verken hyggelig eller nødvendig at det er kaotisk og bråkete.
Gubben, Allen Moore, kom på banen og fortalte om selene de bruker. Type Jeff King. Han var ærlig på at de også hadde sine ulemper, men totalt sett går de med overskudd; de kommer til mål med betraktelig flere hunder enn da de brukte tradisjonelle seler.
Aliy er en veldig sympatisk, blid og munter dame med mange gode historier. En av dem; da hun bygde hus på slutten av nittitallet gikk det litt i rykk og napp. Etter som økonomien tillot. En lokal rørlegger slang med leppa vinter’n 2000. – Hvis du vinner Yukon Quest skal jeg ta gjøre alt rørleggerarbeidet i huset ditt. Aliy vant. Og det første hun tenkte på etter å ha passert mållinja var; – Yes, he will do the plumbing!
Thomas Wærner var foredragsholder nr. 2. I kjent stil snakket han både på inn- og utpust. Forskjellen på sprint og langdistanse var tema. Vi fikk en fargerik historikk fra ambulansekjøring i Oslomarka via topplasseringer i sprint til nåtidas langdistansekjøring. Thomas og frua Birgitte har et lass av erfaring og pokaler. Etter mye om og men landa han vel på at det ikke egentlig er så stor forskjell. Type trening er avgjørende, og det selekteres etter litt andre kriterier. Men sprinthundene har gjort det bra på langdistanseløp.
Når alle disse løpstekniske greiene var unnagjort lanserte Thomas drømmen; Iditarod. Kan de få til nok et år i Alaska og kanskje kjøre Iditarod? Det gjenstår å se, men vi heier herfra.
Dagens siste foredragsholder var Stein Håvard Fjestad. Løkbonden fra Stange med et skråblikk på det meste. Tema var Iditarod 1977 da han var den første utlending som kjørt.
Stein Håvard kom trekkende til Harestua med 2 løksekker; de var tiltenkt premie til to som kunne svare riktig på kontrollspørsmål etter foredraget.
Som første utenlandske kjører i Iditarod fikk Fjestad hilsen fra president Carter på førbanketten. Det var ganske stort for en som før avreise kun hadde kjørt 5-spann. – Men det er utrolig hva bikkjen klarer å finne ut av på egen hånd, humret Stein Håvard. Og salen humra med. For han er god på formidling, løkbonden. Det er liksom ikke grenser for hva som ble ufarliggjort fra den kanten. Det meste av det hadde nok ikke passert upåakta i dagens kontrollsamfunn.
Iditarodforedraget fløyt over sine grenser og vi var innom den store sædreisen til Alaska i -89 via guttetur til Grønland og turistkjøring i Rondane. Ikke alt i kronologisk rekkefølge.
Årsaken var at kassettene med lysbilder i sin tid hadde «bikke» og sånn var det med den saken!
Monica Celius lanserte Norges ranking innen langdistanse. Robert Sørlie og Elisabeth Edland ble vinnere av rankingen basert på de 5 siste år fra utvalgte løp.
Les mer om rankingen her.
Ellers var det masse hyggelige folk å prate med og ivrige utstyrspushere av alt i fra sleder til luktfjerner av urin.
I morgen er atter en dag!
