Dagen startet med Thomas Wærners reise gjennom årets vinnerløp i Finnmark. Han snakket litt om Berserk kennel sin filosofi, trening mm. Det har vi skrevet en del om etter foredraget på Østre Toten, så vi lar det bli med det.
Så var det Robert Sørlies tur. Hva skal til for å ta hjem den tredje Iditarod-seieren? Først understreker Robert hva som er drivkraften bak nok en spenstig satsing.
– Det er kjærlighet til hundene, naturen og friluftslivet, forteller han. Så er det ganske avgjørende at jeg har den jobben jeg har. Som brannmann på Oslo lufthavn Gardermoen har jeg en turnus som medfører mye fritid sammenlignet med en åtte til fire-jobb. Så har jeg veldig mye hjelp fra familie, venner og kjente.
Robert har ca. 50 hunder med smått og stort, men mange av dem er lånt ut. Selv trener han 16 mot neste års storsatsing.
Den doble Iditarodvinneren tok oss med på et tilbakeblikk på sine fire løp; 9. plass i 2002 og Rookie of the year, seier i 2003 og Alaskamusherne skylte litt på at det var en ny løype. Jeg innrømmer at jeg ikke skjønner den logikken, siden alle måtte kjøre den samme 
Uansett, i 2005 var det ikke mye å skylde på.
– Det var ikke så veldig populært der borte at jeg vant på nytt i 2005, erkjenner Sølvreven.
Race Marshall Mark Nordmann innførte prompte krav om at Robert og handler Yngve Fagerli ikke fikk snakke sammen på norsk. Litt usikker på logikken her også. Spannet løp vel like kjapt om gutta snakket norsk eller engelsk?
– Det kan være litt skummelt at Thomas & co skal følge løpet på scooter, mener Robert. De må nok holde seg ganske langt unna meg, ellers kan jeg risikere å bli diska.
Samarbeidsavtalen med Thomas og Birgitte i Team Elkonor kom ganske kjapt i stand. – Jeg har jo egentlig ikke noe å bevise, innrømmer Robert Sørlie. Jeg innser at jeg ikke er 20 år! Men nå gleder jeg meg, forsikrer han.
Han forteller at han forbereder seg mentalt på hva han vil møte på en ny tur til Nome. Lite søvn, masse slit, vær og vind, vond rygg, osv.osv.
– Min styrke er at jeg klarer å stenge av for tankevirksomhet og kun fokusere på jobben jeg skal gjøre, forklarer Robert. Humøret til både hunder og kjører er helt avgjørende. Han illustrerer avstengt tankevirksomhet ved å vise til at han ikke for sitt bare liv var i stand til å huske navnet på lederhundene, da han ble intervjuet under The Burled Arch etter et av seiersløpene.
- Jeg skal gi dere oppskriften min. For jeg har egentlig ingen hemmelighter, men Ralph kan kanskje gå ut først, ler han, før han generøst viser fram flere årganger med trenings-dagbøker. Det ble travel knipsing fra alle benkerader.
Men Kongen av norsk sledehund langdistanse har en verbal utfordring før neste års reise up trail Iditarod. Han skal nemlig bruke sitteslede!
– Jeg sa en gang at den dagen jeg tok i bruk en sånn gammelmannsslede, så skulle jeg finne meg noe annet å gjøre, innrømmer han. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg unna den.
Men erfaringen fra “elefantløpet” i 2007 gjør altså at Robert biter i seg tidligere uttalelser. – Turen opp Yukon i sterk motvind var beintøff. Jeg satt på kne bak bøylen i 8-9 mil, forteller han. Så fort jeg reiste meg opp gikk det knapt forover.
Robert sa selvsagt mye mer enn dette. Avslappa, rutinert, selvironisk og Kongekul er han. Han ymtet også frampå om at Femundløpet 2015 muligens må klare seg uten han. Det vil i så fall bli spesielt, siden Robert har kjørt alle Femundløpene gjennom tidene. Men når vi får høre bakgrunnen for dette bruddet i rutinene, er det helt greit for vår del. – Vi har snakket om at både jeg og Thomas skal kjøre Yukon Quest i 2015, før Thomas kjører Iditarod, sier Robert Sørlie. Så kan det vel hende jeg trapper litt ned etter det, drodler han videre. Men dette er ingen avskjedstale, altså!
Det blir vel å foregripe begivenhetene en smule, ja.
DeeDee Jonrowe avsluttet årets seminar og hun var like engasjert som i går. Hun takket for at hun ble invitert til Norge og fortalte at hun har lært masse av foredragene (Barry Siragusa oversatte fortløpende for henne).
– Jeg skjønner nå at det kan være vanskelig å følge et foredrag på et fremmed språk, sa hun. Så jeg skal forsøke å snakke litt saktere. Det klarte hun en stund, men så tok iveren over og hun var oppe i samme marsjtempo som lørdag.
Men ei dame med så mye erfaring, så mange historier å fortelle, må snakke fort for å dele mest mulig på den tildelte tida. DeeDee blir 60 år i desember, men har mer energi og krutt enn de fleste på 30.
– Er det en mulighet for at vi får se deg på sporet i Finnmark, spurte Nina Skramstad. Ja, det har jeg lyst til, svarte hun. Men jeg hadde håpet at jeg slapp å velge mellom Finnmarksløpet og Iditarod. I love racing, racing makes me sharper, hevder den lille vevre, men beintøffe dama fra Willow AK, før dagen avrundes med autografskriving så blekket spruter.
Takk for besøket og to gnistrende foredrag. See you in Anchorage!
PS. Takk til alle dere velvillige kalenderkjøpere, det gikk bra unna!
Det tørrtrenes på sparking og staking fra gammelmannssleden
Robert Sørlie stilte seg pent i autografkø hos DeeDee Jonrowe
