Tilsammen er “gutta” 180 år, de har lagt avgårde på totalt 40 lange Finnmarksløp, de har konkurrert helt i toppen i årtier, og et par seire har det også blitt. Og selvsagt har de kjørt en haug av andre løp. Kort sagt har de en kilometerstand som ligger godt over snittet til de fleste av konkurrentene. Rynker, grå hår og litt “halvskjæm” kropp har de dratt på seg. Men gi seg med sledehund langdistanse på toppnivå? Å nei, du. Det er ikke å tenke på. Når sommerdagan ligg ut over landet, årets sesong er godt parkert og evaluert måtte vi bare spørre; Hva i verden er det som driver dere?

Tore Bergby (58):
– Ja, si det, humrer telemarkingen med base i Luksefjell. Antagelig er det et virus. For han går på en ny sesong med full styrke. Tore har holdt på i en “mannsalder” med hundekjøring, både med nummer på sleden og med turister i villmarkscampen.
– Det er fint å gjøre noe annet om sommer’n, forteller han. Men når høsten kommer da klarer han ikke å legge vekk tanken på enda et Finnmarksløp.

– Jeg har en indre drive, sier han. Hvis jeg ikke hadde satsa og hatt et mål, ville jeg helt klart ha savna det. Det er fint å ha noe å jobbe mot.

Men er det ikke slitsomt når du nå er over den første – og kanskje den andre – ungdommen?

– Ja, jo – det er litt tøffere å holde seg våken, bekrefter Tore. Og så sliter jeg litt med ryggen. Men jeg kan jo ikke la årets løp være det siste. Jeg må vise at vi kan bedre enn det. Tore har med seg Robin Erichsen til treningshjelp og diverse oppgaver, og sier han er avhengig av hjelp for å satse mot nok en 100-mil i 2014. Og selvsagt er det også valpekull i Luksefjell i sommer.

– Jeg kommer liksom ikke ut av det, det ligger i ryggmargen, forklarer han. Dessuten; miljøet trenger oss gamlinger som ikke er sånne utstyrsfreaker!

           Tore Bergby ut fra Alta FL2013 – foto: Christiane Ødegaard

Kjell Brennodden (64):
– Galskap, slår Kjell fast uten å nøle, når han får samme spørsmål som Tore Bergby.
Men jeg satser hardere enn noen gang, sier den gærne gubben. Han går i sitt 65. år, men bekymrer seg ikke en tøddel for alderen. – Jeg er sprekere enn dem, hevder han, når jeg forteller hvem jeg ellers har snakket med. Jeg har så godt spann nå, så jeg må bare fortsette. Dessuten; hva skal man ellers finne på? Jeg kan jo ikke jakte hele tida, heller!

Kjell er gammel langrennsløper og er opptatt av å holde formen. – Ja, jeg må komme i gang nå, sier han. Jeg fikk litt kink i ryggen etter lungehistorien i vinter, men nå har det sluppet, så da er det bare å gyve løs.

Gubben måtte dessverre bryte årets Finnmarksløp etter knall og fall i Tana, men det gikk ikke lange tida etter at han ble permittert fra sykesenga at løfte om ny start i 2014 var avgitt.

Ellers har folldølen blitt bestefar i år, og det er selvsagt stor stas. Men han rigger seg altså ikke til i gyngestolen med det første. Og søvnmangel – som preger lange løp som FL – hvordan påvirkes dere over 60?

– Jeg sover litt i juli, kontres det kontant fra Folldal. Say no more

            Kjell Brennodden inn Skoganvarre FL2013 – foto: Mina Sveen

Stein Håvard Fjestad (58):
Jeg treffer Stein Håvard på hue i et mekkeprosjekt hos en nabo og stiller det samme spørsmålet over Mjøsa. – Nå berører du eksistensielle spørsmål, jeg må ringe deg tilbake når jeg er ferdig her. Som sagt – så gjort.

– Hundekjøring er altomfattende, jeg har ingen planer om å slutte og jeg ser ingen begrensninger, hevder løkbonden fra Stange. Så lenge jeg kan være bonde, kan jeg kjøre langdistanse!

Etter noen tøffe år hvor helsa hangla og beinet halta er Stein Håvard “på sulom” igjen, og det for full maskin. Han har 2 x 14-spann i trening og har hyra Alf Stokke inn som  treningshjelp og teamkjører. Alf er innlosjert på husmannsplassen til Fjestad’n i Trysil og de to seniorene har løpsplanene klare for 2014.

– Altså, lykke, det kan folk bare ha for meg, drodler hedemarkingen. Men engasjement, det er viktig. Når jeg er bonde og når jeg er hundekjører, da føler jeg at jeg får til ting. Jeg mestrer noe og jeg føler meg sterk. I tillegg; når man har kjørt et veldig godt og gjennomtrent hundespann, da vil man søke dit igjen. Naturopplevelser er selvagt også fint, men jeg opplever livet som en eneste lang naturopplevelse, insisterer han, som har en fantastisk utsikt over Mjøsa og omegn fra tunet. Og kameratskapet, legger han til, samholdet i hundekjørermiljøet er viktig.

Stein Håvard er kjent for mange som en hverdagsfilosof av rang og en særdeles dyktig skribent. – Ja, jeg filosoferer mye, men je skriv itte no’ nå, sier han. Han har vel ikke mer enn 24 timer i døgnet han heller.

For han har også valper på gang. 20 småttiser som yngste datter heldigvis bruker mye tid på. Og her kommer en liten gladmelding;

Norges første Iditarodkjører (1977) tenker alvorlig på å gjøre et comeback i Alaska – 40 år etter debuten. – Ja, je trur jeg vil ha et alvorlig bra spann i 2017, humrer han. Men en Iditarodstart fordrer at økonomien kommer på plass. Det er en krevende øvelse å hoste opp penger. Sponsorjakt og markedsføring er antagelig ikke Stein Håvards sterkeste side. – Je har aldri klart å få inn ei krone, innrømmer han.

Men som de uhelbredelige Iditabuddies vi er, lover vi å gi hverdagsfilosofhundekjøreren noen tips om tomflaskepanting og diverse når det li’r på litt. It’s all about the “Dawgs”!

              Stein Håvard Fjestad i gang med FL2013 – foto: Mina Sveen